The Medium

Jeg spiller sjeldent skrekkspill fordi jeg er så himla lettskremt. Jeg synes Oblivion er skummelt, liksom. Likevel har jeg valgt å bryne meg på The Medium, som byr på skrekk i to forskjellige dimensjoner.

The Medium er et psykologisk skrekkspill utviklet av Bloober Team, som tidligere har laget The Observer og Layers of Fear. Det kom ut i januar så etter Spillbart-standard er denne anmeldelsen tidlig ute!

Mediumet Marianne Bendriss

I spillet inntar man rollen som Marianne, et medium a la Lilli Bendriss med en mystisk fortid, som har evnen til å se skjulte ting og vandre i åndeverdenen. Denne evnen blir stort sett brukt til å løse gåter og logistikkproblemer på et gammelt kommunistferiested i Polen kalt Niwa.

Marianne har sektoriell heterokromi. Dette kalles symbolikk (fordi hun kan se to verdener samtidig). Legg også merke til smykket hennes (en halv sommerfugl). Dette blir viktig senere.

Spillet starter med at Marianne ser noen mystiske skygger og får en enda mer mystisk telefonsamtale fra en fyr som heter Thomas. Han gir inntrykk av at han kjenner henne og evnene hennes, og ber henne innstendig om å dra til Niwa. Hun er nemlig den eneste som kan sette en stopper for det som skjer der borte.

Marianne kaster seg sporenstreks på motorsykkelen, og glemmer i hastverket å ta med seg noe som helst av nytteverdi – hverken mat og drikke, eller utstyr som lommelykt og brekkjern. Hun har tydeligvis ikke mye erfaring med å bryte seg inn i forlatte feriekolonier.

KISS? Glem det!

Hun ankommer, og surprise surprise, inngangsdøra er låst med kjetting og hengelås. Istedenfor å finne en stein og knuse glasspanelene i fasaden som består utelukkende av glass, bestemmer hun seg for å følge noen krittegninger på bakken. Hun finner en gammel bil, bilen skjuler et skrujern, skrujernet bruker hun til å åpne døren inn til søppelrommet hvor hun henter en søppelcontainer som hun bruker til å klatre inn…et knust vindu i glassfasaden som består utelukkende av glass. Dama er praktisk anlagt, men har helt klart aldri hørt om konseptet “det enkleste er ofte det beste.”

På innsiden av Niwa i The Medium.

Det virker forøvrig som Bloober jobber aktivt mot dette konseptet gjennom hele spillet, for alle oppgaver som skal løses krever minst en 10-stegs plan, ofte med flere underpunkter. Gled dere til dere skal leke rørlegger i en gammel nazibunker.

Niwa – hotellet fra helvete

Vel inne på hotellet blir det tydelig at her er det jævlig mange ulver i myra. De siste beboerne okkuperer fortsatt bygningen og trenger litt flyttehjelp, for å sirre sånn. Heldigvis kan Mariannes Åndelige Flyttebyrå trå til! Her får vi et møte med Mariannes åndelige motpart og åndeverdenen. Og den er mildt sagt lite trivelig. Men jævlig stilig! Den minner litt om helvete i Constantine-filmen kjørt gjennom et Fallout 3-filter, men etter litt Googling kommer det frem at denne delen av spillet er tungt inspirert av kunsten til Zdzisław Beksiński.

Jeg digger designet, og sånn jevnt over er spillet visuelt sett en fornøyelse. Niwa virker som en ekte plass og skogen rundt er skikkelig vakker, dog du får ikke spesielt mye tid til å rusle rundt og nyte den…Karakterdesignet er helt greit. Alle har på seg fornuftige klær, men kunne gjerne sett litt mindre …generiske ut? De åndelige motpartene er langt mer spennende.

Sammenligning av Marianne fra The Medium med andre kjente heltinner.

Lyddesignet og lydsporet er så klart langt eklere og mer stressende i åndeverdenen. Veldig godt komponert, altså. Det er også her vi støter på *flesteparten* av spillets fiender. Etter jævla mye stress med å komme seg opp i andre etasje (trappa har rustet bort og Marianne er ukjent med konseptet “klatre”) skjønner man at her har det skjedd en massakre. Dermed begynner arbeidet med å nøste opp i hvorfor. Og det er litt av en ride!

Men altså, hæ?!

Jeg satt i gaming-stolen mens rulleteksten rullet over skjermen og stusset på hvordan alt faktisk hang sammen – et feriested for kommunister, Nazi-Tyskland, demoner, pyromane paranormale jegere fra Sovjetunionen, barnehjem, underjordiske bunkere og en død jente ved en innsjø – og jeg er fremdeles ikke helt sikker på at ALT henger sammen. Det er et eller annet fucky med tidslinjen som jeg ikke får helt til å henge på greip. Hvorfor er en viss person tilsynelatende yngre enn en annen viss person, til tross for at første personen beviselig er eldre? Når skjer en viss massakre i forhold til utbruddet fra en viss bunker?

Det tok meg rundt 8 timer å fullføre spillet. Det hadde nok tatt nærmere 6 timer hvis Marianne og gjengen hadde vært i stand til å løpe fortere enn bestemora mi stavrer seg fremover med rullator på glattisen. Den “løpefunksjonen” kan du faen meg få billig av meg. En annen ting jeg selger til spottpris på Finn.no er det helsikes fastlåste kameraet. Brenn i helvete! Er vi ikke ferdig med sånt no i det Satans år 2021??!

The Medium – en studie i klaustrofobi og frustrasjon

Jeg spilte The Medium på PC. Den første timen brukte jeg mus og tastatur. Det er en opplevelse jeg ikke ønsker min verste fiende…eller jo, kanskje. Det gikk langt bedre med kontroller, men det fastlåste kameraet, som bytter vinkel i hytt og gevær, førte fortsatt til en del bomturer. Jeg skjønner at de har valgt å implementere dette for å skape en klaustrofobisk følelse og øke spenningen i spillet, men når spillet går ut på å finne ledetråder og løse gåter, føles det litt unødvendig og påtatt og blokkere deler av omgivelsene fra innsyn.

Skjermbilde fra The Medium.

Problemet er også at selve puzzlene, spesielt de av navigatorisk natur, også føles påtatte. De har som regel har en langt mer praktisk løsning og ofte har litt for mange steg. Det er greit en gang i blant, men ikke hele tiden og spesielt ikke rett etter et langt og stressende puzzle. Jeg ble (nesten) sint av å måtte leke elektriker, rette etter å ha vært rørlegger i en evighet, bare for å kunne slå på noen lys og åpne en dør eller to.

Ugh, ikke nå igjen

The Medium er himla skummelt i begynnelsen. Den første timen er faktisk helt jævlig. Jeg skreik høyt et par ganger og kneip igjen øynene ganske ofte. Og holdt på å gi opp hele spillet da det viste seg at The Big Bad i åndeverdenen kan krysse over til vår verden. I tillegg er han USYNLIG i den virkelige verden. Føkk det! Men så blir omgivelsene større og mer åpne, man får mer offensive krefter, puzzlene blir mer langdryge og man blir kastet inn i noen “drømmesekvenser” som er altfor lange og repetitive. Spillet mister litt piffen, rett og slett. Og når man da møter The Big Bad for tredje, fjerde, hundreogfemtiende gang går man veldig kjapt fra “FUUUCK, IKKE NÅ IGJEN ” til “ugh, nå igjen?”

Første spillomgang varte knapt en time før jeg måtte gi meg. Da hadde jeg hjerteklapp og nervøse rykninger. De neste gangen spilte jeg i henholdsvis 3 og 4 timer i strekk. På slutten var jeg nok mer trassig og irritert enn noe annet. Og litt skuffet over at Niwa ikke var så viktig og mystisk som det ga seg ut for å være, for det var der inne på hotellet at The Medium var på sitt beste.

Del den med venner og kjente!
Share on twitter
Twitter
Share on telegram
Telegram
Share on linkedin
LinkedIn
Share on whatsapp
WhatsApp
Share on facebook
Facebook
Share on email
Epost
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?

Velkommen til Spillbart — Hvor kvaliteten, hverken det tekniske rundt siden eller de anmeldelsene vi har publisert så langt, er så veldig høy.

Hovedmeny