Supermassive Games er ute med et nytt spill i sjangeren “interaktiv film”. Enda mer spesifikt “interaktiv skrekkfilm”. De av dere som husker Dark Pictures-serien husker også kanskje anmeldelsen min av Little Hope, hvor jeg ikke akkurat var nådig i min dom. Heldigvis virker det som at Supermassive har endret litt på formelen sin med The Quarry!

Merk: Jeg bruker “karakter” om en spillfigur her hvor jeg ellers ville brukt “figur”. Dette fordi spillet emulerer en spillefilm i såpass stor grad.

Sjangeren Supermassive Games har begitt seg ut på startet med Evil Within, og har gradvis blitt pusset på. Man blir tildelt en gruppe mennesker som skal klare seg gjennom en rekke hendelser. Basert på hvilke avgjørelser man tar påvirker man historiens gang. Hvem som lever, hvem som dør, og hvilke ledetråder man finner for å nøste opp mysteriet. Siden dette er et i stor grad historiedrevet spill kommer jeg til å snakke rundt plottet for å unngå spoilere. Jeg kan imidlertid hinte om at jeg likte den betydelig mer enn historien presentert i Dark Pictures-serien.

I likhet med Man of Medan og Little Hope blir vi introdusert til et utvalg digitalt scannede og gjenskapte mennesker, hvorpå et utvalg også kan skilte med å være kjendis. Ted Raimi, Brenda Song, David Arquette og Ethan Suplee er blant de jeg kjente igjen personlig. Men der hvor karakterene i Dark Pictures tydeligvis var ubehagelige med hensikt slik at man skulle “heie” på at noen skulle dø, er karakterene i The Quarry skrevet med litt andre betenkeligheter. Ikke bare virker de mer menneskelige når de ikke er intensjonelt slemme med hverandre. Jeg føler også for å i det hele tatt forsøke å redde dem fra en grusom død.

La oss starte med det tekniske

The Quarry skilter med en bråta tilgjengelighetsalternativer. Det er mulig å justere om Quick Time-eventsene skal lykkes automatisk, om du rekker å reagere (villkårlig retning/knapp), eller om de skal fungere som normalt. I tillegg kan man øke tiden man har på seg til å reagere i flere steg helt opp til at alle tidsbegrensede valg skal utføres automatisk. (Det er mulig å spesifisere hvilke reaksjonshendelser du vil justere.) For de av oss som sliter med leddplager kan man også endre på hvor fort man må trykke på enkelte knapper (du vet, når man må button-mashe), med mulighet for å holde ned knappen, at ett enkelt trykk er nok, eller at de lykkes automatisk. Det samme gjelder for spillets “hold pusten”-mekanikk (som vi kommer tilbake til senere). I tillegg til disse har vi valgmuligheter for fargeblindhet og automatisk sikting når man håndterer et våpen.

Spillet skal også få skryt for gode undertekster. Her kan du spesifisere hvor store de skal være og om de skal ha en form for bakgrunn. Attpåtil går det an å velge lydbeskrivelser og om navnet til den som snakker skal stå foran replikken. Men det mest interessante og beste hoppet forover her er inkluderingen av fonten “Open Dyslexic”, som er bevist at øker lesbarheten for tekst. Dette er en gledelig nyhet for de som sliter litt med leseplager, og Supermassive skal få skryt for denne inkluderingen.

Og om du heller bare vil sette deg til rette i sofaen og nyte en forhåndsdefinert linje gjennom historien er “Movie Mode” for deg! (Du kan låse opp en “Gorefest”-valgmulighet også, som penser karakterene innom de verste skjebnene om du trenger litt gru-hygge!) Når man har runda spillet får man også tilgang til en tilbakespolingsfunksjon som man kan bruke opptil tre ganger per gjennomspilling. Da, når en karakter dør, kan man gå tilbake til en skjebnesvanger beslutning og forhåpentligvis berge livet til vedkommende. 

Godsakene

The Quarry kan spilles enten alene eller sammen med andre i sofa-co-op. Det er planlagt at flerspiller via internett skal komme, men da teamet som sto for denne delen er basert i Ukraina måtte det utsettes. Hovedsaklig fordi krig i hjemlandet gjør det litt vanskelig å jobbe, så de måtte flyttes på ut av hensyn til teamets sikkerhet.

Jeg og kona gikk for sofa-co-op. Vi får valget om å fordele karakterene mellom oss, eller å la datamaskinen velge for oss. Etter å ha pønska frem og tilbake og valgt de karakterene som appellerer mest til hver av oss setter vi i gang. Vi får spilt gjennom en prolog som funker for å sette opp historien videre. Spørsmålene vi sitter igjen med er mange, men det er fornøyelig hvordan spillet kommer tilbake til- og løser historielinjer. 

Det er vanskelig å snakke mye om et såpass historedrevet spill uten å gå inn på historien. Vær dog sikker på at vi begge satt igjen med samme inntrykk av Little Hope. Vi satt også begge igjen med samme inntrykk av The Quarry. Men hvor Little Hopes historie var banal og forutsigbar har Supermassive heldigvis lagt om litt på laget. Med en fin dose humor, litt “cheese” (det er en hyllest til 80-tallets skrekkfilmer tross alt), og faktisk oppbygging av historien før ting begynner å gå galt faller spillet i smak hos meg. 

Jeg skal trekke frem et par ekstra kontrastpunkter. Det virker som at fokuset har skiftet. I Dark Pictures er karakterene irriterende og vanskelig å like, og det føles som at man skal heie på monstrene slik at tenåringene stryker med på blodigst vis. Men her er (hoved)karakterene likbare, dog med sine individuelle floskeler, og man ender opp med å forsøke og hjelpe dem gjennom det som blir en skikkelig drittdag. Til og med skurkene har sine øyeblikk, og helhetlig blir det en fornøyelig opplevelse. 

Det litt mindre bra

Når et spill har bestemt seg for å være en interaktiv film er innlevelse en utrolig viktig fasett. The Quarry klarer seg veldig bra her egentlig. Scenene er knyttet sammen på en fin måte som beholder flyten gjennom historien selv om man som spiller påvirker den og endrer utfallet. Som regel legger man ikke merke til “skjøtene” mellom de forskjellige veiene man penses mellom. Et par ganger stotrer det dessverre, som når en karakter plutselig bytter ansiktsuttrykk fra en scene til en annen. Typ, en er i en presset situasjon og tar et litt dårlig valg. Karakter Y kommenterer på karakter X sin oppførsel og ender opp ganske furt. Teksten “Y doesn’t respect X anymore” dukker opp på skjermen, men i neste sekund roterer munnen 180 grader oppover og de er fullstendig lystig igjen – dette uten noen form for overgang. Heldigvis skjer ikke dette ofte, men de få gangene det skjer blir jeg svært oppmerksom på at jeg spiller et spill. Et spill med bra skuespill og fantastisk bra digitale gjengivninger av ekte folk, men et spill like fullt. 

Apropos stotring. Vi spillte The Quarry på PC. En ganske kraftig PC må sies. Likevel slet spillet med å holde seg nær den basale 60 bilder-per-sekund-grensa vi har blitt vant med via siste generasjons konsoller. I områder med mye tåke eller kraftig vær knelte bildefrekvensen under 30, noe som ikke ser bra ut når man prøver å leve seg inn i innholdet. Det går an å låse spillet til 30 bilder per sekund, og det hadde trolig gjort frekvensstupet litt mindre merkbart, men… ech. Igjen skjer ikke dette særlig ofte, så se på dette som pirking.

Summa summarum

Når rulleteksten, eh, rullet over skjermen kunne vi lene oss tilbake og nyte en epilog. Denne var i klassisk 80-talls-ungdomsfilmstil. Man får se hvem som overlevde, hvem som døde, og en setning eller to som beskriver hva de overlevende gjorde etter hendelsene i spillet. En nydelig detalj spør du meg! Igjen sitter man med en ganske solid opplevelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde det var et annet studio enn Supermassive som hadde lagd The Quarry, men der tok jeg jaggu feil! For en enorm forbedring over Dark Pictures-serien! Her må hatten både av og spises. Jeg har storkost meg med spillet, og nøler ikke med å anbefale det til alle som digger nostalgi-trippen vi så kollektivt har plukket opp de siste årene. Pop popcorn, ta med en sekspakk New Coke, fiks sveisen med nok hårspray til å få et klimapanel til å grine og kjør på!

P.S. Om du kjøper Deluxe-utgaven får du med 80-talls skins til karakterene og filtere som gjør opplevelsen komplett. Jeg kan ikke annet enn å anbefale det for å ta cheese-nivået til max!

Karakter: 8/10