Det er vanskelig å prate om survival horror uten å nevne Resident Evil. Capcom-serien er ofte kreditert med å ha etablert sjangeren, som fortsatt lever i beste velgående og er blant “let’s play”-youtubernes favoritter, om man skal tro min youtube-hjemmeside. Resident Evil er ifølge den uutømmelige kunnskapsbrønnen Wikipedia verdens bestselgende horrorspillserie, og det kan bare bety én ting: det er på tide å lage noen ræva live action-filmer.

I dette tilfellet gikk rettighetene til det tyske produksjonsselskapet Constantin Film, som slapp den første filmen i serien, kreativt nok navngitt Resident Evil i 2002, og ga seg ikke før 14 år og seks filmer senere med den enda mer kreativt navngitte Resident Evil: The Final Chapter. Denne serien har fascinert meg siden jeg var en bitteliten fjott, særlig fordi jeg ikke fikk lov til å se dem alene. Nå som jeg er en stor fjott, og noen faktisk er interessert i å publisere dritten jeg skriver, bestemte jeg meg for å gå gjennom hele serien fra start til slutt for å finne ut hva som er greia, og hvordan i huleste de fikk klemt ut seks filmer.

Jeg skal begynne med å være slående ærlig: jeg har aldri fullført et Resident Evil-spill. Da jeg var kanskje litt for ung spilte jeg et av de gamle spillene, antagelig originalen eller RE2 på PS2, men ble redd og slutta. Litt senere spilte jeg RE4 på Wii hos en kompis, men hadde for strenge foreldre til å få kjøpe det selv. I stedet for å innse at jeg derfor er dypt ukvalifisert for å anmelde disse filmene, velger jeg heller å tro at jeg har et unikt og Objektivt Korrekt perspektiv ettersom jeg ikke er påvirket av en emosjonell kobling til spillene. Jeg har funnet ut at det å ha enkelte vrangforestillinger er veldig nyttig når man skal anmelde filmer. I tillegg er filmene, slik jeg forstår det, svært løst basert på spillene, og i bunn og grunn eksisterer seriene bare i samme univers. Så det så.

For å være helt tydelig: jeg kommer bare til å ta for meg live action-serien med Milla Jovovich i hovedrollen i denne anmeldelsen, og ikke de animerte filmene. Jeg hadde opprinnelig også planlagt å inkludere Resident Evil: Welcome to Raccoon City (2021) som en bonus, men etter å ha sett ferdig Resident Evil: The Final Chapter (2017) har jeg utviklet en slags allergi som gir meg pustevansker og utslett hver gang denne serien nevnes, så for å ivareta min egen helse måtte jeg dessverre legge om planene. Dette beklager jeg på det dypeste.

Resident Evil (2002)

Et ukjent biovåpen som får de døde til å våkne, T-viruset, utviklet av det mektige selskapet Umbrella Corporation, slippes fri i det underjordiske forskningsanlegget The Hive. Sammen med et sikkerhetsteam sendes Alice (Milla Jovovich) inn i anlegget for å finne ut hva som har skjedd.

Jeg husker at jeg likte denne da jeg var yngre, men allerede da var jeg klar over at den er ganske trashy. Nå som jeg har blitt utgammel (20+) kan jeg bekrefte at jeg hadde helt rett. Hvis du er ute etter filosofi og diskusjon av dyp tematikk i filmene du ser, er ikke Resident Evil noe for deg. Her snakker vi god gammeldags action, og ikke så mye mer. Actionkoreografien gjør det tydelig at sjangeren enda ikke var ute av skyggen etter The Matrix (1999), men det er ikke nødvendigvis negativt. Dette er ikke engang den dårligste Matrix-klonen med Milla Jovovitch (*host* Ultraviolet *host*).

Milla Jovovich holder hele greia sammen, og gjør stort sett en god jobb med det materialet hun har fått. Michelle Rodriguez er her, og spiller en klassisk Michelle Rodriguez-rolle. Hun skal i det minste ha respekt for å ha funnet sin nisje og holdt seg til det.

Visstnok skulle horror-legenden George Romero opprinnelig gjøre manus og regi på denne, og fikk sekretæren sin til å runde det originale spillet sånn at han slapp å gjøre det, som ikke egentlig er relevant, men veldig gøy.

Alt i alt er Resident Evil bare en zombie-actionfilm med et artig, om ikke forutsigbart, lite krimelement som gir filmen en viss retningssans. Ikke dårlig, men ikke noe å skrive hjem om heller. Dette er den typen film jeg kan se for meg å sette på en vinterkveld med en øl eller fem i hånda når jeg vil unngå for mye hjerneaktivitet.

Forøvrig: er det en eller annen regel som sier at Milla Jovovich må være naken eller rett i nabolaget i absolutt alle filmer hun er med i? Begynner å lure på om det er i kontrakten hennes eller noe.

Resident Evil: Apocalypse (2004)

Alice våkner på et sykehus i Raccoon City etter T-viruset har spredt seg gjennom byens befolkning, og må komme seg utenfor bygrensa før Umbrella Corporation “sanerer” byen med en atombombe.

Denne har jeg også sett for mange herrens år siden, og jeg har tydelige minner av å hate den fra start til slutt. Nok en gang hadde mini-meg rett. Apocalypse tar bruk av mange av de samme stilmessige konseptene som fikk Resident Evil til å fungere, men denne gang med en ny og artig vri som består av å gjøre absolutt alt hakket dårligere. 

Redigeringa er innimellom helt koko; noen kan ligge på gulvet i ett øyeblikk før de et millisekund senere løper i full fart. I flere av actionsekvensene klippes det så ofte at det er nesten umulig å følge med på hva som skjer (jeg talte 82 klipp på 57 sekunder før jeg ble lei). Og hvorfor i all verden våkner alle likene på kirkegården som zombier nesten med én gang etter Alice etablerer klart og tydelig at man kun blir en zombie om man har blitt bitt?

Min første ordentlige latterkrampe kom da Alice kom flygende inn i katedralen gjennom et rosevindu som ser ut til å være minst ti meter oppe på veggen på motorsykkel (som selvsagt eksploderer umiddelbart etterpå), i et høyt og tydelig “fuck you” til fysikkens lover og grunnleggende geometri. “Heldigvis” forklares det at fysikk og sånne kjedelige ting ikke gjelder Alice fordi hun er infisert med T-viruset, men hvordan det holdes under kontroll i noen karakterer og ikke andre er et spørsmål som manusforfatter Paul W.S. Anderson kommer til å slite med å svare på i et par-tre filmer til. Egentlig er det et kriterium å ignorere det hvis du vil få noen form for underholdningsverdi ut av disse filmene.

Skuespillet varierer mellom helt OK og helt forjævlig, men jeg tror ikke engang Liv Ullmann kunne ha solgt dialogen i dette manuset. Strukturen og tempoet generelt er utrolig kaotisk, og filmen føles mye, mye lengre enn 97 minutter.

Serien burde ha slutta her. Men tydeligvis hater universet meg.

Resident Evil: Extinction (2007)

I ørkenen i Nevada møter Alice en konvoi av overlevende som er på jakt etter Arcadia, det siste stedet i verden uberørt av T-viruset.

Vi er fortsatt på vei nedover på kvalitetsstigen, men Extinction er kanskje, muligens, potensielt et ørlite hakk bedre enn forrige oppfølger.

En stor del av denne filmen handler om den ovennevnte konvoien i veldig Mad Max-aktige kjøretøy, ledet an av Claire (Ali Larter), men alle karakterene i konvoien er så endimensjonale at jeg virkelig strevde med å bry meg når de gradvis dør. 

Alle de overlevende har på seg hullete og skitne klær som passer med Mad Max-viben filmen åpenbart prøver å oppnå, men heldigvis har Alice en helt strøken BMW-motorsykkel uten så mye som ei ripe, før hun vraker den i søvne. Og angående det, jeg forstår at Alice har overmenneskelige evner og blir sterkere og sterkere, men i denne er evnene hennes på grensa til bibelske, og tidvis bare latterlige. Og igjen kan T-viruset gjøre omtrent hva som helst når noen blir infisert med det, særlig om det er praktisk for plottets skyld.

Redigeringa er stort sett bedre her, med unntak av noen litt vel hyperaktive actionsekvenser, før alt går helt i dass de siste 20 minuttene og vi er tilbake på Apocalypse-nivå. Volden her er mer over the top og underholdende enn i Apocalypse, som kompenserer litt for mangelen på dybde i karakterene og generelt svak dialog, men ikke veldig mye.

I tillegg får denne tusen ekstra minuspoeng for det grusomme Jefferson Airplane-coveret som spilles under rulleteksten. Sorry, ikke jeg som lager reglene.

Resident Evil: Afterlife (2010)

Alice finner en gruppe overlevende som holder til i et barrikadert fengsel, og jakter sammen med dem på det mystiske Arcadia, det siste gjenværende stedet uten infeksjon, som kan vise seg å være nærmere enn hun hadde trodd.

Paul W.S. Anderson, som regisserte den første filmen og har stått for manus i hele serien, er tilbake som regissør, og det er etter min mening en halvveis positiv ting. Han ser ut til å ta konseptet litt mindre seriøst enn de andre regissørene, og lar filmene være litt mer goofy. Dessverre er manuset og skuespillet her så dårlig at ingenting kan redde det, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at Afterlife har det nest verste manuset i serien, en vanskelig tittel å oppnå. 

Kinematografien, som i det minste var akseptabel i Extinction og filmene før, havarerer totalt i Afterlife, og det er akkurat som om noen i produksjonen oppdaget en slow motion-knapp på kameraet og helst ville skyte hele filmen sånn. Det høres kanskje ikke så veldig ille ut på papiret, men det er begrenset hvor mange ganger det er kult å se på Milla Jovovich hive tomme magasiner og pistoler gjennom lufta med obligatoriske slowmo-lydeffekter, og all form for spenning og tempo som leder inn i actionsekvensene blir knust øyeblikkelig. Dette fører til en actionfilm som bare har kjedelige actionscener, noe jeg er ganske sikker på at er forbudt under Genèvekonvensjonene.

W.S. Anderson snubler inn i et morsomt konsept når Alice har en million kloner av seg selv på laget, men det at de alle forsvinner før filmens første akt er over forhindrer denne fra å bli en camp-klassiker, og vi blir nok en gang sittende igjen med kjedelig action-dritt.

Denne filmen starter også en trend som viser seg å fortsette ut serien: dårlige cliffhanger-slutter som stort sett har lite å gjøre med hendelsene i neste film. Det er billig, kjedelig og blir veldig fort plagsomt når man ser denne serien i maraton. Og apropos maraton, “My name is Alice”-monologen hver eneste film starter med, som kun eksisterer for å forklare hva som har skjedd tidligere i serien, blir direkte uutholdelig etter Extinction, og jeg syns jeg bør få en eller annen medalje, kanskje St. Olavs Orden, for å ikke ha spolt over den en eneste gang. Kong Harald, hvis du leser dette, DM meg.

Resident Evil: Retribution (2012)

Alice er nok en gang fanget i et underjordisk Umbrella-anlegg, og må kjempe seg til overflaten med hjelp av uventede ledsagere for å overleve.

Ikke misforstå meg: denne suger også, men her skjer det ihvertfall noe interessant. I motsetning til de andre filmene i serien, som stort sett følger en standard actionfilm-mal, består Retribution hovedsakelig av en rekke simuleringer i en underjordisk base som Alice og hennes kumpaner må slåsse seg gjennom for å komme ut av basen og til overflaten.

Det hele minner om et dataspill med ulike nivåer, et tydelig og håndfast mål og en boss fight til slutt, som er et ganske kult kunstnerisk valg med tanke på at hele greia faktisk er basert på et spill. Flere detaljer støtter opp om dette, særlig Wesker som dukker opp projisert på diverse skjermer gjennom filmen i en stil som minner vagt om Metal Gear Solid, lyssatt på en så kunstig måte at jeg måtte reise meg og gå helt inntil TVen for å forsikre meg om at han ikke var en 3D-animasjon. Leon Kennedy er også inkludert her, men det virker som han er der mest for å minne publikum om at spillene eksisterer.

Dessverre kan verken dette eller strukturen veie opp for det helt vilt dårlige skuespillet og dialogen, som gjør alt hundre ganger verre. Sienna Guillory som Jill Valentine er kanskje verst, men her er det hard konkurranse.

Alt i alt er dette den første filmen i serien siden originalen som tør å ta noen spenstige strukturmessige valg, men ellers er det ingenting som virkelig griper meg her. Den aller største forbrytelsen denne filmen begikk for min del er at den gav meg et ørlite håp om at neste del i serien i alle fall kunne være litt unik, om ikke god. Akk, så naiv jeg var.

Resident Evil: The Final Chapter (2016)

For første gang siden originalen må Alice returnere til stedet hvor alt begynte, det underjordiske forskningsanlegget The Hive i Raccoon City, etter at den kunstige intelligensen The Red Queen forteller henne at et luftbårent antivirus som kan gjøre slutt på pandemien er gjemt dypt inne i anlegget.

Gud lys din nåde over meg og gi meg fred. Det har aldri vært spesielt høyt nivå på disse filmene, men denne er i en helt annen liga. Klippinga i The Final Chapter får Apocalypse til å se ut som en Scorsese/Schoonmaker-film, musikken er pompøs og overdramatisk til et rent komisk nivå, kinematografien er grusom og irriterende hyperaktiv, og skuespillet er jevnt over så dårlig at det ikke engang er morsomt.

Det er egentlig ingen aspekter av denne filmen jeg kan beskrive med et mer positivt begrep enn “ræva”, men klippinga tar virkelig kaka. Periodevis ble jeg faktisk svimmel av tempoet og kaoset i klippinga, og jeg velger å tro at dette er et problem med filmen og ikke et tegn på at jeg blir eldre. Det gjemmer seg noen slåssescener og actionsekvenser her som kunne vært kule, eller i alle fall morsomme, men klippinga ødelegger alt, og gjør ingenting for å heve en kinematografi som kunne vært utført av en seksåring på uhorvelige mengder amfetamin. Når jeg tenker meg om kunne det faktisk gjort denne filmen bedre, sett bort fra de etiske utfordringene.

Jeg har ikke engang vært innom plottet, som er så fullt av retcons og hull at det er vanskelig å huske hva som har skjedd så langt i serien, og selve historien er så dum at jeg må ha mista et tosifret antall IQ-poeng i løpet av de 107 minuttene jeg brukte på å se denne filmen. Brorparten av de poengene forsvant i filmens siste akt, som stiller med en sterk kandidat i konkurransen “tidenes dummeste plot twist”.

Milla Jovovich og Iain Glen prøver sitt aller beste, men absolutt ingenting kan redde dette manuset. Jeg må særlig gi Iain Glen cred her – det at han kommer seg gjennom disse linjene og faktisk klarer å selge en del av dem gjør det tydelig at han faktisk er en jævla flink skuespiller. Milla Jovovich gjør også en stort sett god jobb, men hun gir mest av alt inntrykk av at hun helst vil gå hjem og legge seg. Det hadde jeg også hatt lyst til om jeg var hovedperson i den sjette filmen i en actionserie som burde ha blitt kansellert for fire filmer siden. Forhåpentligvis fikk hun i det minste godt betalt.

The Final Chapter er på alle måter den verste filmen i serien. Verst manus, verst redigering, manus, lyddesign, musikk, skuespill. Alt. Denne kunne lett ha krysset inn i “so bad it’s good”-land med noen andre valg, men den lever i et limbo mellom å ta seg selv alt for seriøst og ikke seriøst i det hele tatt som bare gjør den slitsom å se på.  

Oppsummering

Så, er disse filmene verdt å bruke tid på? Mitt svar er klart og tydelig: tja. Om du virkelig er interessert i dette universet, eller simpelthen liker dårlige filmer, kanskje. For et generelt publikum vil jeg påstå at det bare er den første filmen som er verdt å gi et forsøk. Resten forsvinner inn i mengden av dårlige actionfilmer fra 2000- og 2010-tallet, som inntil videre lever i et limbo hvor de ikke enda har oppnådd den koselig-tacky statusen som dårlig actionfilm fra 80- og 90-tallet har, men samtidig ikke er bra nok til å stikke seg ut i hukommelsen. Kanskje situasjonen er helt annerledes om 20 år, hvis verden ikke har brent ned innen da. Jeg er først og fremst glad for å være ferdig. 

Nå tror jeg at jeg må gå og se Blade Runner eller noe. God natt.