A Plague Tale: Innocence

Se for deg at du spiller World War Z og ser horder på horder med zombier komme myldrende mot deg. Du peprer løs med kuler og granater og har tilgang på et arsenal en NRA-veteran ville blitt stiv i buksa av. Nå, bytt ut zombiene med rotter, og granatkasteren og maskingeværet med en pinglete liten slynge og en fakkel som snart slukner. Nevnte jeg at du må drasse med deg og beskytte en sykelig lillebror mens du også blir jaget av den blodtørstige og tungt bevæpnede Inkvisisjonen? Og at du bare har ett hitpoint? Ett?! Der har du premisset til David og Goliath-simulatoren A Plague Tale: Innocence fra Asobo Studio.

Pest, rotter, inkvisisjoner – oh my

A Plague Tale: Innocence begynner med at familiehunden blir spist opp av rotter mens far og datter De Rune er ute på skogstur. Så kommer Inkvisisjonen og banker på døra. Pesten herjer i Frankrike (dette er i 1348) og den sverdglade gjengen tror at kanskje De Rune-familien har noe med sykdommen å gjøre. De får ikke helt de svarene de er ute etter, og mor og far De Rune får et ublidt møte med den spisse enden av et sverd. Og deretter går det bare nedover for De Rune-barna.

Screenshot fra A Plague Tale: Innocence

De legger på flukt og i deres søken etter hjelp og trygghet, må de navigere seg gjennom et Frankrike hvor det er hauger med lik rundt hvert hjørne. Mistro, Inkvisisjonen og rottene herjer fritt. Tusener på tusener av rotter som gnager kjøttet av beina dine så fort de får sjansen. Bevis på rottenes umettelige appetitt finner man overalt. Det eneste disse beistene frykter er ild. Heldigvis har menneskeheten hatt ganske god peiling på ild siden hvert fall begynnelsen på 1200-tallet, så storesøster Amicia blir etter hvert ganske dreven på å jage vekk rotter med ild og lys. Etter som spillet skrider frem lærer hun også å bruke ild, og rotter, som et våpen mot Inkvisisjonen. Det å slukke et bål eller en lykt og la rottene ta seg av resten, er noen ganger bedre enn å lure soldatene unna en etter en og knerte dem med småstein. Groteskt? Ja. Effektivt? Hells yeah.

merciless louise belcher GIF by Bob's Burgers
merciless louise belcher GIF by Bob’s Burgers

Når man så blander inn alkymi og muligheten til å oppgradere slyngen, klærne og lommene til Amicia i hytt og gevær, blir det etter hvert himla gøy å få bryne seg på Inkvisisjonen. Gøy og spennende, men stressende som faen. Man må være kjappere enn nordmenn på Systembolaget rett før påske når man skal eliminere soldatene – kommer de for nærme er det over og ut. That’s one hitpoint for ya. Har jeg dødd flere ganger fordi jeg ble stresset og trykket på feil knapp? Ja. Har jeg dødd flere ganger fordi jag är för dårlig för att kasta sten når jeg er stressa? Også ja.

Look for the helpers, som Mr. Rogers pleide å si

I løpet av reisen plukker de la Rune-barna opp litt ymse hjelpere. En alkymist-lærling, noen lovable rogues, og en tank av en smedsønn ved navn Gendry…jeg mener Rodric. Disse blir av og til med ut på oppdrag og kan kommanderes til å utføre visse oppgaver. Rodric har et sinneproblem og foretrekker å brase gjennom dører, samt knekke nakken på Inkvisisjon-soldater som om de var rotter.

Disse hjelperne bidrar også til å drive historien i A Plague Tale: Innocence fremover. Jeg har ikke sagt så mye om det som faktisk skjer i spillet ennå, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. La oss bare si at historien involverer det å stjele en bok, finne et laboratorium og oppfylle en profeti. Underveis får man stadig flere hint, enten via omgivelsene eller samtaler, om at de Omen-vibbene man får fra lillebror Hugo kanskje ikke er så langt utpå jordet likevel. Og kanskje, kanskje Inkvisisjonen har et poeng?

Jeg ble litt tatt på senga av historien i A Plague Tale: Innocence, ja av hele spillet egentlig, for det utvikler seg i en helt annen retning enn det jeg hadde sett for meg. Det går fra å være en enkel historie om to foreldreløse barn som må klare seg i et pestherjet land, til å bli noe langt større og mer komplekst. Her snakker vi store familiehemmeligheter, mystiske evner og religiøse konspirasjoner. Oppbyggingen av historien er utrolig godt gjennomført, og river deg stadig med videre. Jeg digger det!

Hæ, liker jeg faktisk barn?

Jeg skal ikke legge skjul på at dette er et spill jeg har gledet meg til en stund. Men jeg ble likevel overrasket over hvor godt jeg likte det. Mye av dette skyldes de vakre, til tider brutalt groteske og detaljerte omgivelsene. For dette er et pent spill! I tillegg har det et helt fantastisk lydspor bestående av cello og orgelmusikk, veldig dvelende og melankolsk. Det bygger opp under den triste og desperate stemningen som gjennomsyrer hele spillet.

skjermbilde fra A Plague Tale: Innocence

 Men hovedgrunnen er nok figurene, spesielt hovedfigurene Amicia og Hugo, som blir brakt til live av vidunderlig stemmeskuespill (ha på fransk tale – det er trés bien), og forholdet dem imellom. Det starter sånn som ethvert forhold mellom en tenåring og en femåring – ikke spesielt bra. Hugo er irriterende som faen og oppførselen hans, drevet av trass, nysgjerrighet og barnlig idioti, fører dem oppi den ene sticky situasjonen etter den andre. Men etter hvert som historien utfolder seg utvikler det seg et dypt og ektefølt bånd mellom Amicia og Hugo.

Og spillet tvinger frem det samme båndet hos meg som spiller. Jeg går fra å ville kaste Hugo ut av nærmeste vindu, til å bli stressa og bekymra fordi jeg ikke vet hvor han er eller om han har det bra. Det er en veldig rar følelse. Asobo bruker de forskjellige spillmekanikkene sine på en himla lur måte til å skape et forhold mellom deg og Hugo, til å skape drama og spenning og gjøre deg skikkelig engasjert i det som skjer. Man må for eksempel holde Hugo i hånda i store deler av spillet, og hele tiden sørge for at han holder seg skjult. Men man kan ikke løpe for langt unna for da blir han redd og begynner å rope. Det høres ut som verdens lengste eskorteringsoppdrag, og en jævlig dårlig idé, men det funker faktisk!

En annen grunn er faktisk rottene. Måten de beveger seg på, måten de reagerer på nærværet ditt på. Hvor forbannet skremmende de er. De, i kombinasjon med hvordan Asobo fremstiller et pestherjet land med likbål, nedslaktede dyr og forlatte landsbyer (takk gud for vaksiner amirite?) gjør dette til et eventyrspill noe utenom det vanlige.

Mest bra, litt dårlig

Noe kritikk har jeg så klart til A Plague Tale: Innocence. Jeg hadde ikke vært en spillanmelder av rang hvis ikke! Og det jeg har noe å utsette på er lengden på de forskjellige sekvensene. Noen av snikeoppdragene varer altfor lenge, blir derfor ganske repeterende og gjør dermed ikke like sterkt inntrykk. I tillegg er spillet plaget av et par bugs, folk som teleporterer eller blir sittende fast i vegger, og siktemekanikken er til tider ganske wonky – spesielt når man vil sikte på en lykt og ikke noens hode.

Dette er derimot ikke noe som hindrer meg i å ville spille spillet på nytt, og denne gangen finne alle samleobjektene! A Plague Tale: Innocence er en stygg-vakker, bylledekket, rotteinfestert, spenningsfylt slow-burner og når den tar av, tar den til gjengjeld så sykt av (høhøh)! Anbefales til alle som liker snikinga i Horizon: Zero Dawn, tempoet i God of War og som ikke synes Left 4 Dead og World War Z er stressende og groteske nok.

Del den med venner og kjente!
Share on twitter
Twitter
Share on telegram
Telegram
Share on linkedin
LinkedIn
Share on whatsapp
WhatsApp
Share on facebook
Facebook
Share on email
Epost
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?

Velkommen til Spillbart — Hvor kvaliteten, hverken det tekniske rundt siden eller de anmeldelsene vi har publisert så langt, er så veldig høy.

Hovedmeny