For et par uker siden ble jeg bedt om å holde foredrag for Women in Games Norway og takket så klart ja. For en kul mulighet! Jeg sto litt fritt til å snakke om hva jeg ville – de som kjenner meg vet at jeg har et par fanesaker jeg brenner for (mangfold og representasjon, bitches!). Til syvende og sist falt valget på min erfaring som spilljournalist og sjefredaktør, med mål å gi de som sitter utenfor et lite glimt av hva som faktisk foregår bak kulissene. Dette er en tilpasset utgave av det foredraget.

Jeg tok så klart for meg min tid i Gamereactor (syv år og nesten 4000 tekster under beltet), og grunnen til at jeg slutta. En av hovedgrunnene er at det var himla ensomt. Ikke bare fordi jeg hadde hjemmekontor og alle kollegene mine var spredd for alle vinder. Men også fordi, som kvinne, er man veldig aleine i bransjen.

Hvor er alle kvinnfolka hen?

Det er rett og slett ikke så mange kvinner i bransjen. Det er i hvert fall min erfaring. Hver gang jeg drar på lanseringer, intervjuer, prøvespillinger, cons og expos støter jeg stort sett bare på mannlige kolleger. Og de er hyggelige de altså, det skal ikke stå på det!

I begynnelsen synes jeg også det var litt kult, å være den eneste, å være «en av gutta». Men etter hvert som tiden gikk og jeg ble eldre, ble det bare trist, egentlig. Jeg følte et savn etter noen som var som meg.

Jeg begynte så klart å spørre meg selv: Hvorfor finnes det så få kvinnelige spilljournalister? Det finnes rundt to milliarder spillentusiaster i verden, og vi vet at minst 45% av dem er kvinner. Hvorfor blir ikke dette forholdet reflektert i spilljournalistikken?

Svaret er himla enkelt.

Da jeg ble sjefredaktør for Gamereactor var jeg så sykt klar for å endre på status quo. Jeg ville gjøre staben min mer mangfoldig og representativ, og bruke stillingen og statusen min til å løfte opp kvinner og andre minoriteter. Den gang ei! Da jeg utlyste at jeg trengte flere skribenter fikk jeg inn en 30-40 søknader. Av de 30-40 søknadene vare bare tre fra kvinner. Tre! Jeg ansatte to, og den ene tok over jobben min da jeg sluttet (woop woop!).

Og etter litt roting rundt i Googlen på internett-maskinen, blir det jo tydelig at dette ikke er et problem som er begrenset til spilljournalistikken.

Spørsmålet som da oppstår er jo: Hvorfor er det så få kvinner som søker? Og det…er hakket vanskeligere å svare på. Jeg har jo så klart prøvd likevel.

Mangel på representasjon og kvinner som rollemodeller

Dette er en himla ond sirkel. Det er så få kvinner i bransjen fordi så kvinner søker. Men det er så få kvinner som søker fordi det er så få kvinner i bransjen. Det er vanskelig å se for seg selv i en bransje hvor man ikke ser seg selv.

Det er to av totalt 76 frilansere, skribenter, moderatorer og redaktører! To! I Gamereactors fem største og eldste redaksjoner…Ser vi på de ni andre redaksjonene dukker det opp tre kvinner til, men desto flere menn, så prosentandelen endrer seg ikke nevneverdig.

Hvordan ser det ut i resten av Norge?

Av de totalt 89 journalistene, redaktørene og frilanserne fra de seks største/ mest aktive redaksjonelle spillmagasinene, altså magasiner som har en redaksjon og som publiserer tekster flere ganger i uka/om dagen (Gamereactor, Gamer.no, Pressfire, Levelup, Spill.no og Spillhistorie.no), er bare syv kvinner (14 hvis vi tar med den fantastiske bloggen Spillpikene, men det er 1.) en blogg og 2.) publiserer ikke ofte nok). Det er omtrent 7,9%.

Ting er hakket bedre i podcast-verdenen. Der har jeg tatt for meg totalt 11 populære og aktive podcasts, med utgangspunkt i forslag på FB-siden til Spillpikene, og hvem som ble invitert til årets TiltCast (Spelledåsene, Retrotimen, Rad Crew, LolBua, Spillmatic, Saft og Svele, Nerdelandslaget, Spillpedagogene, Sistebossen, kWins, DoubleJump). Av totalt 79 programledere er hele ti stykker kvinner. Det utgjør en prosentandel på ca 12,6 %. 

Mangelen på representasjon er ikke bare begrenset til spilljournalistikken. Den gjennomsyrer hele spillbransjen. Vi ser det bak kulissene:

Vi ser det på scenen:

Og vi ser det i spillene vi spiller:

Fem jævla prosent! Det er 3% mindre enn i fjor…

Andre faktorer

Du är för dålig för att kasta sten… jag menar spela spel! Denne trenger vel egentlig ikke så mye forklaring. Tror nok de fleste har blitt utsatt for en eller annen form for gatekeeping, for det er ikke bare i spillmiljøet det finnes portvoktere. Leser du tegneserier, liker superheltfilmer, driver med rollespill eller leser fabelprosa, er det alltid en eller annen nisse som skal stille spørsmål ved din fan cred.

Dette er ikke et press du legger på deg selv, men et press som kommer utenfra. Det finnes ikke noe rom for middelmådige minoriteter. Når du er en minoritet er du ikke lenger et individ, men en representant for en hel gruppe. Du må jobbe hardere og strekke lengre for å få den samme respekten og ettergivenheten som majoriteten får.

Kombiner dette med portvokting og litt god gammeldags Imposter Syndrome, og du får en mege kjipt cocktail.

Selv en durkdreven superredaktør som meg gjør feil en gang i blant. I første eksempelet har jeg begått blasfemi og skrevet et navn feil. Nevermind at det at det er sånn det er lagt inn i databasen, eller at vi har fått beskjed fra høyere hold om å ikke skrive ting i ALL CAPS fordi det ser rotete ut…Som du ser blir det navnet skrevet på ymse vis, men bare en av sakene har fått kritikk på stavemåten.

Den andre saken er et resultat av at en nyhetssak har gått gjennom hvert fall to språk før den har havnet hos meg, som vet fuck all om Shenmue, men som må skrive om det likevel fordi GRs kvotekrav til nyheter er et bunnløst hull.

Også ganske selvforklarende… Dette er rimelig mildt. Bare et helt standard «heated gamer moment» med en liten drapstrussel som pynt. NBD sammenlignet med hvor ille det kan bli! Har du fulgt med vet du at det kan bli så jævlig mye verre. Bare se på hva som skjedde med Zoë Quinn, Brianna Wu og Anita Sarkeesian under Gamergate. Eller kvinnelige tegneserieskapere under Comicsgate (Gamergate i ny drakt). Eller hva som skjer NÅ med de kvinnene som har våget å snakket ut om seksuelle overgrep i spillbransjen. Anbefaler alle å lese Crash Override for å få et ordentlig inntrykk av omfanget på trakasseringen kvinner blir utsatt for.

Til slutt, det å konstant måtte deale med hva nå enn i helvete dette er:

Så der har du det. Dette er oddsen vi må slå og alt bullshitet vi må vade gjennom. Mye av dette gjelder nok også for mine mannlige kolleger, men oddsen blir stadig verre jo lenger bort man kommer fra det som anses som industristandarden (Mann, cis, hvit, heterofil, frisk). For det er jo nemlig sånn at jo mindre privilegert man er, jo verre blir alle disse faktorene (hva som utgjør et privilegium kan du lese mer om her). Tallene blir mye dystrere og kommentarene og trakasseringen blir fælere. Alt tatt i betraktning, så har jeg vært ganske heldig. Jeg er jo tross alt bare ett felt unna privilegie-bingo!

Nå gjenstår jo spørsmålet som kanskje er vanskeligst å svare på: Hva må til for å forbedre disse forholdene slik at flere kvinner og andre minoriteter føler seg velkomne i bransjen?

Og svaret er: Jævla store endringer.

P.S. Vil du være med å gjøre en forskjell? Skriv for oss, da vel!