Ingen guder, ingen konger. Bare husbråk -Marvel’s Spider-Man 2

Ingen guder, ingen konger. Bare husbråk -Marvel’s Spider-Man 2

Det er fem år siden vi sist var i New York (tre hvis du teller Miles Morales). Og selv om jeg ikke husker noe som helst før krisetiden 2020, er jeg sikker nok på at det meste er der vi forlot det. RAFT-fengselet er så overfylt at de innsatte spiller sextetris. Gatene kryr av bander altfor overkvalifiserte til å bare rane lastebiler, og superskurkene stikker innom for å låne en kopp juling.

Intet nytt under Spider-solen?

Men hva er nå egentlig annerledes fra 2018 til nå? Ikke veldig mye, som kan være bra eller dårlig beroende på hvor mottakelig du er for endring.

New York er fremdeles New York. Større og mer detaljrikt enn hva som rimelig kan sies å være realistisk å utforske. Du spiller som både Spider-Man (Peter Parker) og Spider-Man (Miles Morales), utstyrt med hvert sitt evnesett. Estetisk distinkt fra hverandre, og litt funksjonelt, om enn i små monn. Og hvorfor fikse noe som ikke er ødelagt?

Å svinge mellom skyskrapere er fremdeles veldig gøy. Slåsskamper er nok å ta av og er like smidig som sjysaus, og veien fra Empire State til skurkekjeve er kortere nå som man utstyres med vingedrakt for å dekke avstander. Heldigvis klarer vingedrakten å være et tilskudd fremfor erstatning til sedvanlig manøvrering, og gjør ikke svingningen fra bygninger til overflødig gimmick.

Distriktene kryr av sideaktiviteter. Korte og greie snacksoppdrag som dusjer deg i erfaringspoeng, men ikke like artig som å samle inn Marvel-stæsjet fra forrige spill. Jeg får rett og slett mer ut av visittkortet til Matt Murdock enn jeg får av en edderkopp med en påtegnet J. Jonah Jameson, men vi lar det være.

Miles Morales flyr over New York med vingedrakten.
TILSKUDD, IKKE GIMMICK: Vingedrakten og svinging utfyller hverandre. FOTO: Insomniac Games

Stealth is (not) optional

Hvor det ikke har blitt gjort særlig er i det finmotoriske. Det er visst helt utenfor fatteevne at man av og til må gjøre bevegelser som ikke involverer å kaste seg utfor skyskrapere (på en ikke-deprimert måte). Spesielt irriterende blir det når spillet insisterer på at Sonys Marvels Spider-Man 2 av Marvel også er i stand til å snike seg ubemerket rundt.

Men ikke stress, for dette er fullstendig inkonsekvent. Enten du slår eller sniker deg gjennom fiendebaser har ingenting å si. Det er mer tidseffektivt å avstå fra høflighetene og lage så mye bråk som overhodet mulig.

Dette gjelder selvsagt hvis du bare er Marvels Spider-Man 2 av Marvel, og ikke evigvarende kjærlighetsinteresse Mary Jane Watson. Ja da, dere, snikeoppdragene med ikke-superheltene er tilbake, fremdeles like kjedelige som før, men heldigvis langt kortere og mye kjappere enn tidligere, og er mer fartshump enn spikermatte i strukturell sammenheng.

Spillmekanisk og strukturelt er Sony Marvels Spider-Man 2 av Sony og Marvel i kjært og kjent terreng. Men hvor det virkelig gnisser for meg er i hva slags premissene som blir lagt for fortellingens konflikt.

Gameplay fra Marvel's Spider-Man 2. Spider-Man i Venom-drakt angriper flere fiender på en gang.
BLEKK OG TORDEN: Miles og Peter er estetisk og funksjonelt distinkte, om enn i små monn. FOTO: Insomniac Games

Let’s get physical

Mellom Sonys God of War, Sonys God of War: Ragnarok og Sonys Marvels Spider-Man 2 av Sony og Marvel, aner jeg en tendens til å la fysiske konflikter være analoger for karakterenes indre stridigheter. Ikke for at dette er noe nytt, skal vite, men i disse tilfellene legges det veldig mye språk til for å hamre dette inn. Og hva er så resultatet? Kratos, Frøya, Tor og Odin gruser hverandre mens de utveksler foreldreråd. Litt pussig, men de er jo guder, og hva vet vel jeg om å være forelder.

I teorien tåler jeg også dette med Spider-Man, fordi så mye av dramatikken er dratt ned på hverdagslig bakkeplan. Men så skal det settes ut i praksis. For det var et stykke uti fortellingen, hvor Spider-Man 2 av Marvels Sony tok spranget fra God of Wars relasjonskonflikter, og rett inn i modernitetens bitre husbråk, og jeg kunne ikke annet enn å le av det påståtte alvoret.

Spider-Man i svart Venom-drakt foran Harry Osborn.
FORUTSIGBART: Peter skal selvsagt gjennom emofasen, som så mange ganger før. Nice dick, dude. FOTO: Insomniac Games

Scream and shout

Mary Jane blir på et tidspunkt assimilert av Venom-symbioten, som jo betyr at håret skal slås ut og man blir en hoftepumpende sexpest. Alle ulmende følelser dras til overflaten og resultatet er at Mary Jane (nå Scream) og Spider-Man banker snørra ut av hverandre mens de gjør opp alt som ikke har blitt sagt hittil.

Du evner ikke å betale regninger – boof, pow. Du klarer ikke holde fast på en jobb, whack, shmack. Jeg er den som holder forholdet vårt sammen – poop, glonk. Og det er jo ikke feil. Det er bare at dette er… vel, teit. Ærlig talt. Prøver spillet virkelig å fortelle meg at New York går gjennom førti ellevte septembere på en og samme gang fordi Peter Parker er en dårlig venn og kjæreste? Kom igjen.

Ja, dette er et superheltdrama, og nei, dette må ikke være ren lørdagsmorgen-pastisje hvor den gale vitenskapsmannen skyter dommedagssatelitten mot Jorda av Dr. Evil-grunner. Men dette føles som et steg for langt i andre retning og jeg evner ikke å ta det alvorlig.

Det funker, det gjør jo det

2 Men 1 Spider er selvsagt velprodusert og velfungerende superheltmoro. Det bør det jaggu være all den tid SIE og Marvel/Disney henger over det hele med sin uendelige pengesekk. Men samtidig er det nærmest dydig i sin balansegang mellom forutsigbarhet og framtenking. Nytt nok til å rettferdiggjøre sin eksistens, men også smertelig middelmådig i substans.

Som med alle ting Marvel har interessen min for lengst gått over. Jeg trakter ikke etter mer, men blir heller ikke forbanna fordi det er på, for det som fungerte i 2018 fungerer enda. Og kanskje gjør det også det til neste gang. Men det kommer jeg ikke til å huske noe av, innen oppfølgeren kommer til oss via blindeskrift på klodens siste toalettrull i 2030.

NØKKELORD
Del den med venner og kjente!
Facebook
Tumblr
Telegram
WhatsApp
Pinterest
Epost
Utskrift
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?
READ! CONSUME! OBEY!
©2024 Innholdet på Spillbart er beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk.