Jeg fikk aldri kastet meg inn i det absurde eventyret som er Disco Elysium da det først kom ut i 2019. Men da The Final Cut dukket opp på en plattform nær meg i mars tenkte jeg at det kanskje var på tide å spille det. Nå, tre måneder seinere (jævlig raskt i Spillbart-tid med andre ord) har jeg endelig løst et lite mordmysterium i Martinaise.

Jeg våkner opp og er så ballefyllesyk at jeg har lyst til å dø. Det er mandag og jeg husker ingenting fra helga. Utifra rommet mitt å dømme har jeg hatt en fyllekule uten like. Jeg har prøvd å drikke gudene under bordet, og nå mår jag dårligt, va. Jeg ruller ut av senga – besvimer nesten- og kler møysommelig på meg de få klesplaggene jeg kan finne. Jeg tusler ut døra og ned i lobbyen til det som viser seg å være et nedslitt motell.

Mannen bak disken er ikke spesielt glad for å se meg, for jeg har gjort unevnelige ting i løpet av nevnte fyllekule. Nå setter fylleangsten inn for alvor og jeg begynner å bli stressa, for jeg kan virkelig ikke huske NOENTING. Ikke hva jeg har gjort eller sagt, ikke hvorfor jeg er her eller i det hele tatt hvem jeg er. Hvem faen er jeg? Jeg blir møtt av en streng fyr ved navn Kim Kitsuragi, som visstnok er en kollega. Han påstår at jeg jobber for RCM – Revachol Citizens Militia – som politimann og at vi er her for å løse et mord. Det henger riktignok et ille tilredt lik i bakgården, men hvis jeg er en politimann, hvor er det skiltet mitt og pistolen min?

Hvem er jeg? Hvorfor er jeg?

Sånn starter Disco Elysium. Man må nøste opp i et komplisert mord som involverer forretningsspionasje, fagforeninger, streik og leiesoldater. Men man må også nøste opp i hvem man selv er og hvilken plass man har i denne rare og krigsherjede verdenen. Er man en revolusjonær? Er man en fascistisk tyrann? Eller kanskje en kommunisthelt? Og hva slags politi er man? Ordentlig? Superstjerne? Uteligger?

Måten man finner ut av alt dette på er ved å undersøke verden rundt seg, stille spørsmål og snakke med alle de forskjellige menneskene man støter på. Du må snakke mye med dem, og ofte. Dette er i bunn og grunn et litt mer interaktiv tekstbasert, såkalt pen-and-paper, rollespill, komplett med checks og terningkast. Det høres kanskje litt kjedelig (og rart) ut, men det funker! Det funker jævlig bra.

Hører du stemmer?

Mye av det er takket være det eksepsjonelt gode stemmeskuespillet til de forskjellige karakterene. Og i The Final Cut har ALLE du snakker med nå fått stemmer. ZA/UM har gjort en kjempegod jobb med å representere og blande en haug med forskjellige europeiske dialekter til nye dialekter som passer inn i Disco Elysiums sære og mystiske verden. Det er en fryd å gå rundt og snakke med folk og lære nye ting, om seg selv og verdenen rundt seg.

Og jo mer man lærer jo rarere blir den! I Final Cut kan man lære langt mer enn før – loren om Elysium har blitt utvidet, og man får vite mye mer om hvordan ting henger sammen, eller ikke henger sammen (*host The Pale host*), utenfor Martinaise. ZA/UM har også lagt til flere oppdrag, områder og karakterer, hvor man får muligheten til å utforske sine politiske overbevisninger. Personlig endte jeg opp som en superkommunist ved navn Tequila Sunset.

Så galt kan det gå

Det som er kult med Disco Elysium er alle valgene man kan ta og alle mulighetene man har til å mislykkes på helt spektakulært vis! I første gjennomspilling fikk jeg Game Over etter bare tre timer. Da hadde politimannen min blitt så demotivert og desillusjonert etter et forsøk på håndgemeng med en to meter høy raseteoretiker, at han sluttet i RCM og endte opp med å bo under en bro. Andre gjennomspilling gikk bedre, men fremdeles ikke bra – jeg dukket opp til en viss showdown uten å ha løst saken, uten pistolen min og med kun et par keramiske hansker.

Folk døde som fluer, inkludert Kitsuragi. Selv ble jeg skutt to ganger, og da jeg våknet opp hadde jeg fått ingen ringere enn The Cuno som mine nye partner in (solving) crime. Heldigvis krasjet spillet (noe det gjorde ganske ofte på PS5) og jeg startet på nytt rett før oppgjøret med leiesoldatene. Denne gangen greide jeg, på hengende håret, å redde Kitsuragi.

Greia med Disco Elysium er at jeg følte at jeg spilte det sånn som det skulle spilles. Jeg følte at jeg fulgte spillereglene og nøstet opp i ledetråder i riktig rekkefølge og fikk fremgang i historien i riktig tempo, men etter å ha snakket med andre som har fullført spillet, har jeg jo innsett at jeg har gjort en særs dårlig jobb og begått en rekke, ganske fantastiske, feil. Det frister noe jævlig til merspill, for å sirre sånn!

Who killed Lely Palmer?

Utenom en himla fengende historie, en utrolig interessant verden og superb stemmeskuespill, er Disco Elysium utrolig vakkert å se på – det er i bunn og grunn et interaktivt maleri-, det har et fantastisk nydelig og fengende lydspor og atmosfæren, eller viben som kidsa sier, balanserer akkurat på grensen til å tippe over i det overnaturlige (med mindre du støter på en viss Insulindian phasmid, da). Det er noe Twin Peaks-aktig over det hele. Jeg setter også pris på alle fashion faux pasene du kan utsette karakteren din for. Ushanka og kimono med ridestøvletter? Why the hell not!

Jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt gira på å spille en politimann etter det året 2020 har vært, men den skepsisen forsvant rimelig fort. Man er mer en alkoholisert og avdanket etterforsker fra en krimroman, enn man er en tradisjonell (amerikansk) politimann som er altfor kjapp på avtrekkern. Jeg avfyrte vel bare ett skudd gjennom hele spillet, og personen jeg skjøt var allerede død (det var et uhell, jeg skulle egentlig skyte tauet han hang i).

Horefobi og vold

Det var dog et par instanser hvor jeg satt igjen med en ganske dårlig smak i munnen, og en liten klump i magen. Den første er spillets – og spillets mannlige karakterers – lemfeldige omgang med ordet «hore/whore». Hore er da det vanligste skjellsordet brukt om sexarbeidere, og utrykker en enorm forakt for kvinner (og sexarbeid). Det slenges ut i hytt og gevær så fort kvinnene i spillet gjør ting som faller utenfor mennenes forventninger og planer, eller de rett og slett begår den dødssynden det er å ikke være «likandes».

Den andre er når jeg og Kitsuragi skal etterforske en angivelig voldtekt og avhøre det angivelige offeret. Vi tilnærmer oss situasjonen med like mye takt og tone som et klaver i en rulletrapp. Jeg ble ganske paff over hvor kaldt og empatiløst denne situasjonen ble håndtert, og hoppet gjennom dialogen så fort jeg kunne bare så jeg skulle bli ferdig med den biten. Dessverre er den en del av hovedhistorien og kan ikke unngås, så den fortjener definitivt en aldri så liten innholdsadvarsel. Jeg skjønner at utviklerne vil at spillverdenen deres skal ha en viss mengde realisme og ‘grittyness», men det finnes virkelig andre måter å få til dette på enn å ty til horefobi, misogyni og (seksualisert) vold mot kvinner. Det er 2021, det går an å være litt mer oppfinnsomme!

Jeg vil likevel anbefale Disco Elysium. Det er en tour de force av et spill og gjenoppfinner det et RPG kan være. Jeg er himla gira på å se hva ZA/UM finner på neste gang – greier de å hoppe etter Disco Wirkola? Hvis du ikke har spilt det som for mange ble GOTY i 2019, er det pokker meg på tide, og The Final Cut perfeksjonerer det som allerede var en jævlig bra oppskrift.