Guilty Gear Strive

Det er litt på overtid, men i anledning ARCEVO-finalene som blir avholdt i helga passer det å kaste litt lys på et aldeles nydelig kapittel i slåssespillsjangeren, nemlig Guilty Gear Strive. ARCEVO er Arc System Works sin egen turnering som de har holdt siden 2013, og du kan se kampene på Twitch-kanalen til Bandai Namco Europe. For mer informasjon om turneringen kan du besøke turnerings-nettsiden.

La meg starte denne anmeldelsen med å si at jeg er hovedsaklig en Tekken-spiller. Ergo trives jeg best i tre dimensjoner, og det å begi seg ut på en 2D-fighter er dermed en utfordring. Hvert slåssespill (FG, eller fighting game) har sine paradigmer og sett med regler. I Tekken er det for eksempel få figurer med prosjektilangrep, hvorpå å kunne bevege seg og bedømme avstander blir veldig viktig.

Ikke bare det, men å kunne gå inn og ut fra spillernes perspektiv åpner for nye måter å unngå angrep på. I 2D-fightere som Street Fighter og Guilty Gear opptrer avstandsspillet annerledes. Ofte brukes fler prosjektiler og “pokes” for å sette avstanden sin og begrense området motstanderen kan bevege seg inn i.

En visuell representasjon av hva som foregår av hitboxer. Kilde: /u/Altimor

Jinx, skylder meg et Gear

Felles for (nesten alle) slåssespill er at hovedfokuset er å utøve så mye skade som mulig på motstanderen, og ta så lite som mulig i retur. Dette skjer gjerne via comboer, juggles og hva FG-spillere kjærlig refererer til som “OKI”, eller “okizeme”. Okizeme er når en angripende spiller presser en forsvarende spiller som har blitt slått ned. De har da et begrenset antall bevegelser tilgjengelig, og om angriperen velger riktig slik at de treffer kan de fortsette komboen sin litt til – eller i verste tilfelle begynne den helt på nytt.

Det som er uvant for meg er hvordan man utfører comboer/juggles i 2D-fightere. Da de ikke har luksusen som følger med en tredje dimensjon må de ta ibruk de to tilgjengelige for alt de er verd! Det betyr opp. I lufta. Sidelengs går som regel bra, men det er ett eller annet med å måtte passe på airtime i tillegg som gjør det vanskelig for meg å lære 2D-fightere skikkelig.

Likevel har jeg det gøy med Guilty Gear Strive. Animasjonene er flashy, og bruken av kameravinkler under spesialangrep gjør at det er lett å bli visuelt imponert. Det finnes mange grunner til at noen trekkes mot et spill for å prøve det, og et bra utseende er definitivt en gyldig grunn. 

Spillet har også en egen historiemodus, hvor man via in-engine cutscenes kan oppleve fortellingen. Nå er ikke dette nødvendigvis det mest essensielle for et fightingspill, men det er kjekt at utviklerne inkluderte det! Jeg husker ikke så mye av den for å være ærlig men det er noe animè-snikksnakk om onde krefter som gjenoppstår og slikt.

Øvelse gjør sånn passe okay

Treningsmodusen gjør en imponerende bra jobb med å introdusere meg for systemene i Guilty Gear Strive. Med en “utfør teknikken tre ganger innen tidsfristen”-taktikk blir man også litt vant til å trykke inn kommandoer under press. Noe man definitivt blir når man prøver å redusere en annen spillers helsemeter til null. 

Det hele kommer sammen til at jeg klarer meg til nøds gjennom arkademodusen i spillet. Her kjemper man en stor håndfull kamper hvor motstanderne i større eller mindre grad har en relasjon til figuren man spiller som. Et par stykker har gjerne et kraftig bånd til hverandre og veksler et par setninger før slåssingen kommer i gang. For uansett årsak, konflikt, eller samtaleemne så er loven i slåssespill at man må slåss litt før man skiller vei. Kom venn, kom fiende.

Nuvel. Musikken brukt for å sette stemningen er veldig J-Rock-ete. Gitarriffene sitter løst og slår hardt, noe jeg personlig liker. Takhøyden og agressiviteten på musikken passer det flashy showet på skjermen. Det passer veldig godt til at ei lita jente med et kjempeanker banker gørra ut av noen som kan kommandere skygger. En av figurene er ei rocke-heks til og med, noe som er veldig “on the nose”. 

Karaktergalleriet er som følger (med de nye DLC-figurene til sist):

Anji Mito

Anji Mito: En gjenganger i Guilty Gear-serien. Kampstilen hans baserer seg på elegante bevegelser inspirert av tradisjonell japansk dans. Våpnene han bruker er et par foldbare håndvifter kalt “Zessen”. Disse bruker han til å utøve vindmagi.

I-No

I-No: En tidsreisende rockeheks. Hun kan best beskrives som sadistisk. Med Dusenberg Starplayer II-gitaren (“Marlene”) kan hun angripe både fysisk (BONK) og med magi. For eksempel ved å lage farlige lydbølger. En av spesialevnene hennes er at hun kan kødde med kausalitet.

Leo Whitefang

Leo Whitefang: (jeg begynner å innse at jeg kanskje burde sjekke hva fanken som skjer i loren i dette spillet) En av tre konger av de Illyriske forente kongedømmer (er det en ting?) som dekker over 20 land i Europa og Asia. Han er nesten to meter høy og bruker to store sverd som kan endre størrelse og fasong. Kampstillingen hans gjør at han står med ryggen til motstanderen?


En liten pause. Dett er vel så ekstravagant det kan bli? Neste slåsskjempe er vel mer jordnær? Nei? Ikke det nei.

Ramlethal Valentine

Ramlethal Valentine: Har som hovedmål å utslette menneskeheten. Hun har to onde ånder som bærer kjempekatanaene hennes. Oida. Selv om hun ser menneskelig ut er hun en kunstig livsform og har blitt gitt supermenneskelig styrke og kunnskap. I tillegg kan hun skyte en kjempelaser ut fra intet.

Giovanna

Giovanna: En offiser i USAs Secret Service og livvakt for presidenten deres. Nykomling i Guilty Gear-serien!  En ulveånd følger henne og kan bosette seg i kroppen hennes. Hun får da tilgang på ufattelig hurtighet langt forbi menneskelig kapasitet. Slåssestilen blander akrobatikk og kampsport.

Sol Badguy

Sol Badguy: (Vent, er det faktisk etternavnet hans? Og han er protagonisten i serien? Okay!) En dusørjeger og tidligere vitenskapsmann med et humørproblem. Han jobbet med de titulære “Gear”-ene, og var tidligere kjent som Frederick Bulsara. Skalviseeee her. Det var i 2015, og serien foregår nå i 2187? Dæven! Han eldes bra da. Sol er lat og slåss effektivt med sverdet sitt “Fireseal”. Sverdet konsentrerer og forsterker ildmagi.

Ky Kiske

Ky Kiske: Deuteragonist og Sols rival. Han er en tidligere ridder av “Den sakrale orden av hellige riddere” (okaaay) og deltok i de moderne korstogene. Han blir beskrevet som en talentfull sverdmann og genial magiker. Elektrisitet og lyn-angrep er hans spesialitet. 

May

May: Førstestyrmann hos Jellyfish-piratene. Ble foreldreløs svært ung og overlevde på slump til Jellyfish-kapteinen Johnny reddet henne. Han endte opp med å oppdra May som sin egen og ga henne samme navn som skipet sitt. Hun bruker et kjempeanker som er ca. like stort som henne og minst tre ganger så tung. Guttejente og gladkriminell, alltid med på sprell.

Faust

Faust: Ingen slåssespill er komplett uten en gæren doktor. Det kjekke her er at Faust har blitt dobbelt-gæren så han er nå ved sine fulle fem igjen. Etter å ha gitt opp sin forrige identitet har han nå dedikert seg til å redde så mange liv som mulig for å gjøre opp for fortidens synder. En hengslete jævel som slåss på en eksentrisk måte. Han har en papirpose på hodet og bærer en kjempeskalpell.

Potemkin


Potemkin: Eks-militær eks-slave, og eks-tra lang! Blant de som hater vold, men må ofte ta ibruk ferdighetene sine når han ikke har noe annet valg. Opprinnelig fra militærstaten Zepp hvor han var en av mange militærslaver. Rundt halsen fikk de en anti-desertørbombe for å hindre de fra å stikke av. Grunnet hans gunstige genetiske mutasjon ble han sendt til den originale Guilty Gear-turneringen. 

Chipp Zanuff

Chipp Zanuff: Nok en sånndærre foreldreløs. Vokste opp rekende i gatene borte i USA. Rota seg bort i dop og organisert kriminalitet. Vel, helt til han ble en for stor byrde og mafiaen bestemte seg for å gjøre noe med problemet sitt. Ble reddet av en *sjekker notatene* ninja? Som hjalp han med å bli nykter og… samtidig trente han i ninjutsu. Som man gjør.

Zato-ONE

Zato-ONE: Ehhh. Valgte å bli en vert for “Det forbudte beistet Eddie” i bytte mot synet sitt. Han erhvervet dermed også muligheten til å slåss med skyggen sin. Var lederen for snikmorderlauget en lengre tid før kjæresten hans Millia Rage (se under) forrådte han. Jajaja, vi har selvfølgelig plass til litt kjærestedrama i dette spillet! Åh, og han har dødd og gjenoppstått – sånn forresten.

Millia Rage

Millia Rage: Håret hennes har en forbannelse over seg som lar henne bruke det i kamp. Var medlem i snikmorderlauget frem til hun bedro Zato. Tilfeldigvis også en foreldreløs, og ble trent opp til å bli en snikmorder fra hun var et lite barn. Hun gikk etter hvert lei av det voldelige livet og rømte fra lauget under en viktig jobb. Jobben gikk lukt til helvete og endte opp med Zato i fengsel.

Axl Low

Axl Low: En gjengleder fra vår tid som (ca. 1998) forvillet seg inn i en tidsrift. Som et resultat blir han kastet rundt og omkring i tid og rom. Han slåss for å komme seg tilbake til sin egen tid og se kjæresten sin Megumi igjen. Før han ble en vandrende tidsanomali brukte han sin energi på å rydde opp mellom gjengene hjemme i London og endte opp med å forene de for å få slutt på all slåssingen. Skårer relativt greit på “ålreit fyr”-o-meteret.

DLC-figurer! 

Baiken

Baiken: Min personlige favoritt! En vandrende samurai som, etter å ha sett sine foreldre å venner ble drept under korstogene, sverget å hevne dem. En født kriger som er villig til å ofre alt for å nå målene sine. Røff som sandpapir og sta som en irritert okse. Hun har mistet høyrearmen i kamp, og bruker dermed sverdet sitt kun med én hånd. Som en fiffig liten detalj endrer introen i kampene seg når man spiller med henne til å etterligne tradisjonelt Noh-teater. (Også foreldreløs)

Jack-O’ Valentine

Jack-O’ Valentine: Navngiver til den såkalte “Jack-O”-poseringen. En av lakeiene til seriens “Big Bad” – That Man. Har en splittet personlighet fordi hun ikke fikk med seg hele sjelen sin da hun gjenoppvåknet. Jeg… vet ikke helt hvorfor det skjedde men ærlig talt med tanke på plottet så langt tror jeg ikke noen klandrer meg.

Goldlewis Dickinson

Goldlewis Dickinson: Forsvarsministeren for de Forente Amerikanske Stater. Bærer med seg en kiste med en livsform han insisterer på er en cryptid og definitivt ikke et romvesen! Er omtrent en parodi, som med sin gatling-gun, cowboy-kap og kjærlighet for kirsebærspai bringer kaos til slagmarken. Er en nykommer i serien!

Happy Chaos

Happy Chaos: En mystisk figur som har påvirket verdenshistorien under mange forskjellige alias. Se for deg et homestuck-troll med pistoler. Etter sigende en mann som ble overveldet av all kunnskapen i universet, mistet all forstanden og ble et ytterst purt menneske. Ser på godt og ondt som likestilte, og skaper kaos bare for gøy (derav Happy Chaos). Ganske stilig, men vanskelig å forstå.


Det var alle figurene sånn nogenlude introdusert! Jeg benytter selv en komplisert algoritme for å velge den jeg ønsker spille som: Jeg plukker den jeg synes er kulest og jeg viber med.

For å avslutte

Som du sikkert har skjønt så fatter jeg ikke bæret av hva som foregår i Guilty Gear. Men det som er sikkert som bare pokker er at jeg nyter hvert bidige sekund av det! Ikke bare er spillet hinsides vakkert, det er også fylt til randen av absolutte bangers. Musikken er som tidligere nevnt jævlig bra! Det sugde meg inn med en visuell 1-2-kombo og jeg ble forelska rimelig fort. For å si det på en annen måte: Guilty Gear Strive er definitivt verd å plukke opp! Gi det en prøv – det er alltid moro med flere folk i slåssespillmiljøet!

5/5 barter!

Del den med venner og kjente!
Share on twitter
Twitter
Share on telegram
Telegram
Share on linkedin
LinkedIn
Share on whatsapp
WhatsApp
Share on facebook
Facebook
Share on email
Epost
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?

Velkommen til Spillbart — Hvor kvaliteten, hverken det tekniske rundt siden eller de anmeldelsene vi har publisert så langt, er så veldig høy.

Hovedmeny