For noen år siden slapp FromSoftware-entusiast VaatiVidya en video om Elden Ring, hvor han sa noe jeg siden har fundert over. «Vi lar tvilen komme dem til gode, fordi det er åpenbart hvem som forteller dette.» Dette slo meg som pussig, fordi det aldri har falt meg naturlig å tenke på teksten i FromSoftware-spillenes gjenstandsbeskrivelser som å komme fra en fortellerstemme. Langt mindre en forteller med en agenda.
Hvis du noensinne har spilt noe fra FromSoftware vet du at dette er titler som, på nåtidsplan, ikke er særlig pratsomme av seg. Vi opplever handlingen gjennom språkløse og identitetsflytende karakterer, og verden gjør seg mest til kjenne gjennom bilder og miljø. Det er i gjenstandsbeskrivelsene vi lærer mest om universet og forholdet mellom karakterer, steder og historie. De fungerer som muntlige kilder, men spørsmålet er jo hvem det er som forteller oss dette.
Dette er blant de mange særegenhetene vi ser mellom fingrene med angående spill. Som Ben «Yahtzee» Croshaw en gang sa: Det gir ingen logisk mening at man fyller på ammunisjon ved å sage demoner i to, men det gir mening på et spillmekanisk nivå. Fordi motorsagen er hva du bruker når du er tom for kuler. Det holder på flyten og flyt er avgjørende for DOOM (2016). Det samme argumentet gjelder for FromSoftware-spillene. Det gir i seg selv ingen mening at en gaffel i Sverige fungerer som muntlige kilder for Tibetansk bordskikk, men vi må jo lære universet å kjenne på en eller annen måte.
Gjenstandsbeskrivelsene vitner om en forteller med et visst forhold til verdenen de lever i. Når VaatiVidya sier at det er åpenbart hvem som snakker, impliserer det en forteller som forsøker å påvirke inntrykket vårt av noe, utover å gjengi noe så nøytralt som mulig (så langt det er mulig.) Der er jeg uenig. For det første ville det desorientert spilleren mer enn nødvendig i univers som allerede krever en god del tolkning. For det andre tror jeg dette er en forteller som forsøker å plassere ulike faksjoner i forhold til hverandre. Når teksten beskriver en rase ildkjemper som å være underlagt en ond gud, så er det ond i forhold til enten kjempene eller andre styresmakter i universet.
Med den mengden kunnskap fortelleren besitter, er det fristende å kalle FromSoft-fortelleren en tredjepersons forteller. Det som ofte kjennetegner tredjepersonsfortelleren er et slags allvitende ‘gudeblikk’ over innholdet, hvor fokaliseringen gir oss tilgang til hva karakterer tenker og føler. Men det har vi heller ikke, for det er mye ved det fortelleren sier som er tapt, som antas, som siteres, eller som blir gjenfortalt som myter, sagn og rykter.
Kanskje er dette en ytre fokalisering. Da jeg luftet dette for redaksjonsgruppa poengterte vår egen Odd Karsten Svartaas at en forteller som er altomfattende ikke nødvendigvis måtte bety allvitende. I stedet kunne vi forstå fortelleren som en slags lokalhistoriker. Ikke ulikt hvordan Tolkien forholdt seg til sine tekster. Dette gir mening rent tonemessig, men jeg tror ikke det løsner alle flokene.
Tolkien-fortelleren
Det finnes et uendelig antall forfattere med samme tilnærming til verkene sine på samme måte som Tolkien. Også George R.R Martin er forsiktig med å gi bestemte svar på mysteriene som bor i Westeros, men for denne diskusjonens formål kaller jeg det bare «Tolkien-fortelleren.»
Da Tolkien svarte på leserspørsmål, være seg i brev eller intervju, var han forsiktig med å gi konkrete og endelige svar. Dersom man spurte hvem Nazgûl-rytterne en gang var, ville han trolig svart at det er det ingen som vet lengre. Akkurat det er et interessant svar, for når han gjør dette inntar han en rolle i forhold til teksten som en historiker for en svunnet tid. Vår tid. Dersom han ikke gjorde dette ville det trukket klare grenser mellom oss og teksten. Han ville gjort den diegetisk lukket hvor det fiksjonelle understrekes. Når Tolkien ‘gjør seg til’ blir tekstverdenen diegetisk åpen – altså, dokumentarisk. Nesten ekte.
Tolkien oppdaterte og finpusset til siste slutt, og Middle-Earth var i den forstand aldri ferdig. Som forfatter hadde Tolkien fordelen av å være den eneste – i grove trekk – bidragsyteren til verket sitt. Han stod derfor fritt til å endre, hinte, synse og alludere fordi det til syvende og sist kom fra ham. I overgangen til spillmediet blir det annerledes. Først fordi fortellerposisjonen ikke nødvendigvis må gi mening, som allerede nevnt, men fordi produksjoner ikke alltid er enkeltpersonsforetak. Regissør Hidetaka Miyazaki er med like stort overlegg vag når han intervjues. Men fordi han er en del av store kollektive samarbeidsprosjekt er det vanskelig å gi ham råderett over den endelige ‘fasiten.’ I sær når man tar høyde for språklokalisering.
Språklokaliseringens tusen fortellinger
La det være klinkende klart; lokalisering og tilgjengeliggjøring er en god ting, men språklig byr det på sine egne utfordringer. Vi refererer igjen til Elden Ring, hvor vi ikke trenger å se lenger enn til VaatiVidyas seneste video om Elden Rings drager. Der blir dragen Greyoll på engelsk beskrevet som «mother of all dragons», mens hun på japansk omtales som «great mother of dragons.» Dette er ganske åpenbart to helt forskjellige ting. Den ene viser til et felles opphav, mens den andre antyder en morsrolle. Hvilken av disse to har mer ‘rett?’
For dersom vi sitter igjen med ulike språklige referansepunkt – ikke individuelle tolkninger – til det som visuelt er identiske ting, opplever vi da i det hele tatt det samme? Dette er et fenomen som opptrer på tvers av lokaliserte medier, og ikke noe unikt i forhold til spillproduksjon. Med en at på til vag situering av fortelleren blir det vanskeligere å posisjonere dem, spesielt i produksjoner hvor det er mange om det tekstlige beinet. Blant de mange flerspråklige Elden Ring-fortellerne – hvem av dem skal man høre på? Japansk til tysk? Japansk til engelsk? Bare engelsk eller bare japansk?
Ofte har det seg at lore i FromSoft-spillene blir endret på i ettertid for å stemme mer overens med sitt japanske opphav. Altså etterstreber man, så langt det er mulig, å føre teksten nærmere sin opprinnelse. Med dette sparkes den fjerde veggen ned for en åpen planløsning, og avslører tautrekkingen mellom manusforfatter, språkvasker og oversetter. Det blir da vanskelig å fortro seg til FromSoft-fortelleren, hvem enn de måtte være, som en utenforstående historiker a la Tolkien.
For å oppsummere…
Hva kan vi da konkludere med? Tolkien var selvsagt underlagt uromantisk forfatterstrev (leveringsfrister og korrekturlesere) som trolig ikke opererte på samme fantasifulle nivå som ham. Også bøkene hans er oversatt til flere språk, og det er svært sannsynlig at problemene med lokalisering også gjelder her. Men vi vet også hvor pertentlig han var med språket. I diskusjoner med forlag vant han ofte gjennom, som ytterliggere sementerer hans rolle som den absolutte autoritet over teksten. Alt kommer fra ham, som om han har funnet ruinene av et gammelt herskapshus og organisert alt rundt og i etter beste evne. Det gir derfor stoffet en ferniss av noe dokumentarisk.
Er det dermed sagt at for å få fortellerplasseringen til å klaffe, må man etterstrebe Tolkiens eksempel? Kanskje, kanskje ikke. George R.R Martin gjør noe lignende – i sær med Blood & Fire – både narrativt og i sitt eget forhold til teksten. Teksten er skrevet av en intern forteller som lar leserens fantasi fritt utfolde seg. Men Martin later, såvidt jeg vet, aldri som om at Westeros er noe forstadium til vår verden. Han snakker også om karakterene som om motivasjonene deres også unngår ham. Det er altså en egen styrke bare i selve fortellerstilen å late som om alt er rykter og folkemunne.
Jeg tror der skoen trykker er i hvordan fortellerformen endrer karakter i overgangen fra et medium til et annet. Reglene for fokalisering (i den grad de finnes) er ikke de samme i spill som i bøker, nettopp fordi det ikke må gi mening. Dette blir ikke en hemsko, men det som får FromSoftware-spillene (og deres etterlignere) til å funke. I tillegg endres forfatterens autorative rolle i overgangen fra enkeltpersonsforetak til stort kollektiv samarbeid. Mellom Miyazaki, Martin, språkvaskere og oversettere, hvem har mer ‘rett’ om Elden Ring? Ingen? Vi sitter igjen med en fortellerteknisk blindvei. Men hva så om vi ikke vet hvor fortelleren er – vi er likevel investert, ikke sant?
