Vi har tatt en lengre sommerferie (kanskje vi også har slitt litt med motivasjonen til å skrive med tanke på at verden er som den er) men nå er vi i hvert fall tilbake med en anmeldelse skrevet av sjefredaktøren sjæl og hennes prinsgemal.

Puslespill, mysterier, og en gårundt-simulator.

Disse ingrediensene ble valgt til å skape det perfekte lille chille-spillet. Men Professor Tonda Ros kom ved et uhell til å tilsette nok en ingrediens i blandingen: kjemikalie Roguelite! Sånn ble The Blue Prince til. Spillet som har viet sitt liv til å pakke inn et gripende narrativ i flere lag med puslespill, hint, og oppgaver!

Grunnprinsippet er enkelt. Simon P. Jones, en 12-år gammel gutt mottar plutselig en dag et brev fra sin bestefar, Baron Herbert S. Sinclair. I brevet står det at han har arvet «Mt. Holly-godset», et digert herskapshus med tilhørende tomt som ligger ved fjellet Mt. Holly. Ett lite aber, dog: For å kunne legge krav på godset har den avdøde Sinclair stipulert at Simon må finne det gjemte 46:e rommet. Hvis ikke faller arven bort og Simon blir sittende igjen med nada, bupkids, zilch, og ingenting.

Og ett aber til: Du har én skranten dag på deg å komme deg til det 46:e rommet. For layouten til herskapshuset nullstiller seg hver morgen!

Spillet fungerer enkelt og greit slik:

Du har en gitt mengde «skritt» du kan bruke på en dag. Hver gang du åpner en dør bruker du opp ett skritt og får valget mellom tre forskjellige rom som kan skjule seg bak. Ah, og du kan ikke gå videre før du velger et rom – har du tatt i en dør sitter du som fastlimt frem til døra er åpnet.

Utfordringen blir å bygge seg fra inngangsdøra helt forrest i bygget og til det gjemte rommet bakerst. Underveis trenger du også nøkler i tilfelle du møter en låst dør, og juveler for å kunne betale for sjeldnere rom.

Rommene har forskjellige egenskaper som kan hjelpe (eller hindre) deg på reisen. Lilla rom (soverom) fyller på skrittelleren din, gule rom huser butikker hvor du kan kjøpe hjelpemidler, og i røde rom finner du ekstra utfordringer. For eksempel, om du bygger et kappell må du legge igjen en slant i offerskåla hver gang du passerer gjennom.

Men vent, der er mer!

Vårt første forsøk på å forsere festningen Sinclair fislet ut da vi møtte… Vel, ikke veggen, men snarere bare en dør type låst. Men hver dag vi prøvet (og feilet) på å finne rom nummer 46 kom vi litt lengre og lærte litt mer. Vi fant nye rom, låste opp snarveier og oppgraderinger og eventuelt…

Da vi endelig fant det sagnomsuste Rom 46 innså vi at dette bare var toppen av kransekaka! Og nå omtrent 60 timer seinere (totalt 80 timer så langt) har vi funnet en haug gjemte plantegninger, et par mikrochipper, mystiske røde brev og mystiske nøkler som åpner mystiske dører som skjuler mystiske innretninger, løst et sjakkmysterium, et gallerimysterium, et rom 8-mysterium, et maleri+ordspillmysterium og begynt å nøste opp i et forsvinningsmysterium – hver gang vi tror vi har skjønt hva faen det er som foregår dukker det opp noe nytt som får oss til å klø oss i hodet og si ‘hæ’.

Vi har vel aldri følt oss så smarte, eller så dumme, som når vi har spilt Blue Prince. I løpet av våre mange timer med dette spillet har vi opparbeidet oss en notatbok fylt til randen med unhinged notater. Den har veldig Charlie i Pepe Silva-episoden av It’s Always Sunny in Philadelphia-vibber.

Ta gjerne en titt på rablingene våre. Dog, på eget ansvar – den er full av spoilere!

Så hvorfor har vi brukt 80 timer på et spill som er så tilsynelatende simpelt, spør du?

Hva vi likte:

Det å utforske et hus på nytt, og på nytt, og på nytt høres kanskje ikke spennende ut for noen. Men til tross for en kanskje repetetiv gameplay loop kjedet vi oss aldri. Vi ble dryppforet et nytt rom, et nytt puslespill eller en bit med historie med ujevne mellomrom. Spillmekanikk og permanente oppgraderinger – starte dagen med flere skritt, mer lommepenger, noen juveler, kanskje et nøkkelkort eller en spade – ble gradvis introdusert slik at man fikk klødd den «build/min-maxing»-kløa som rougelite-spill ofte klarer tilfredsstille.

Og det er imponerende hvor komplekst dette spillet som er så tilsynelatende enkelt faktisk er. Det er så mange lag her at det er til å bli svimmel av. Det å være prisgitt RNG-gudene er også himla gøy (les: frustrerende), men når man får til noe man har prøvd på i evigheter – som å fylle ut hele plantegningen med rom eller fullføre en run med 20 eller flere deadends – så føles det himla tilfredsstillende!

Ellers er det noe spesielt med spillet som vi verdsetter. Tidlig på blir du fortalt at det kan være greit å ha et sted å skrive ned ledetråder og spor. Kanskje en notatbok, eller… en journal? Det å skrive ned fysiske notater mens man spiller føles også veldig nostalgisk, ihvertfall for oss og de av den litt eldre garde som vokste opp med slikt. Så det å ha et fysisk minne av spilltiden er spesielt.

Det må nevnes at dette spillet er ganske vanskelig. Likevel vil vi på det sterkeste anbefale deg å avstå fra å søke opp løsninger på puslespill, da det er nesten hele vitsen med spillet. Følelsen av å endelig løse et mysterium uten teknologisk bistand man har satt fast på lenge er virkelig, virkelig verd det.

Hva som kunne vært bedre:

Selv om vibesene til Blue Prince er upåklagelige, skulle vi kanskje ønske at musikken var litt mer «tilstede». The Blue Prince kjører mest på ambiance, og musikken – når den kommer – er veldig flyktig. Dermed gjorde vi det vi ofte gjør når vi spiller et spill mye, og in-game-musikken blir repetetiv: vi setter på egen musikk! Dessverre er det ikke mulig å justere lydnivået på musikken i spillet – alt er samlet på én slider. Så for å unngå å blande musikken vår med spillets måtte vi skru ned all lyden. Det er en av de ytterst få innstillingene spillet har også, og blir lagt mer merke til av den grunn.

Og hvorfor får vi ikke lov til å ta med oss hundene og ta på oss de søte hattene vi finner når vi trasker gjennom dette hersens herskapshuset??

Hva vi sitter igjen med:

Blue Prince er virkelig en gjemt skatt. At noe tilsynelatende så enkelt skal kunne legge beslag på all oppmerksomheten vår er verdt å applaudere. Vi så frem til det å kunne ta «Bare én run til!» i hverdagen, og spekulerte i løsninger mens vi var på jobb. Og det har holdt oss så i sitt grep at vi rett og slett ikke har hatt lyst til å spille noe annet. Har vi også brukt en faktisk halvtime av vår egen tid på å ta en fiktiv eksamen i dette spillet? Absolutt! Det burde fortelle deg alt du trenger å vite om hvor jævla bra dette spillet er! Vi fikk en C fordi vi er ræv på geografi og historie, men det går bra. Neste gang blir det full pott!

Dette er definitivt et spill du burde spille hvor du vet så lite som mulig på forhånd. Bare deg, en ny notatbok, en god penn, masse kaffe, og mye mye moro.