Jeg var en ganske stor fan av Dontnod lenge før Life is Strange 2. Jeg digget Remember Me, og fikk sokkene blåst av meg av Life is Strange. Det var et spill med ikke bare én, men to kvinnelige hovedfigurer, som attpåtil handlet om vennskap og tidsreiser! Jeg var solgt fra de første idylliske forstadsscenene og optimist-melankolske tonene til Jonathan Morali og Syd Matters. Jeg knyttet et nært forhold til Max og Chloe, og Arcadia Bay. Valgene jeg tok i det spillet kommer til å være med meg lenge.

Og nå er Life is Strange tilbake i form av Life is Strange 2. Det er samme gjengen som står bak, men figurene er nye og det foregår på et helt nytt sted. Så det var med en medium dose skepsis og bekymring at jeg satt meg ned med de to første episodene. Hva om jeg ikke liker det? Hva om det ikke kan måle seg med det første spillet? Sean og Daniel Diaz har tross alt noen veldig store sko å fylle

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg.

Life is Strange 2 – Episode 1

Første episode av Life is Strange 2 startet med et knyttneveslag rett i magen. Det kastet oss rett ut i et pre-Trump USA hvor rasismen løper løpsk. Diaz-brødrene må rømme hjembyen sin etter en forferdelig tragedie som involverer deres far, en politimann og lillebror Diaz sine gryende telekinetiske krefter. De legger i vei på en reise hvor endemålet er Puerto Lobos i Mexico.

Første episode gjør en kjempejobb med å etablere et solid grunnlag for resten av spillet. Vi blir godt kjent med hovedfigurene, Sean og Daniel, og får et innblikk i familiedynamikken deres. Den visuelle stilen og lydsporet er velkjent for de som allerede har spilt Life is Strange (selv om det ikke er et krav). Det er drømmende, nostalgisk og vevert, og det er lett å forsvinne inn i de stille øyeblikkene Dontnod er mestre på å skape.

Selv om stilen, lydsporet og gameplayet er det samme vi er vant med fra det første spillet, gjør Life is Strange 2 det ganske tydelig helt fra begynnelsen av at dette er et spill av et litt annet kaliber. Det er større, mer omfattende og langt mer ambisiøst. Det er helt tydelig at Dontnod er ute etter å SI noe med dette spillet. Budskapet deres er litt overtydelig til tider og kunne hatt godt av en lettere hånd, men de skal ha kudos for at de velger å sette søkelys på et tema som er såpass betent som rasisme.

Life is Strange 2 – Episode 2

Andre episode tar opp tråden en måned seinere. Den girer litt ned, og tar en pause fra det politiske, for å fokusere på det nære og familiære. Sean har tatt på seg rollen som en slags Professor X og lærer Daniel å kontrollere kreftene sine. Men når Daniel blir syk trenger de en trygg havn. De vender nesen mot besteforeldrenes hjem. Sean håper at de blir mottatt som bortkomne barnebarn, og ikke to fremmede mistenkt for mord på en politimann.

Besteforeldrene bestemmer seg for å ta dem inn og holde dem skjult for politiet. Brødrene er igjen en del av en familie, og kan igjen få lov til å være bare barn. Eller, så godt det lar seg gjøre når man er på rømmen fra politiet, og har uante overnaturlige krefter man må holde skjult, selv om alt man har lyst til å gjøre er å bruke dem. Det er her den sentrale konflikten i denne episoden ligger. Hvor lang skal man gå for å skjule sin sanne natur? Hvem kan man stole på? Og er et liv i trygghet, men uten frihet, virkelig noe å satse på?

Episoden tar også for seg familieforhold. Ikke bare mellom brødrene, og brødrene og besteforeldrene, men også det vonde forholdet mellom guttene og moren deres. Det er vondt å se dem prøve å takle det faktum at moren deres bare forlot dem, og ikke var glad nok i dem til å motarbeide sin egen natur. Det er spesielt vanskelig for Daniel å skjønne morens valg. Han er for ung til å skjønne at blod ikke automatisk betyr bånd.

Familieforholdet i nabohuset tas også opp. For hva er det egentlig som skjer bak lukkede dører der, når Chris Eriksen er alene med sin far?

Denne episoden plukker nemlig opp tråden igjen fra The Awesome Adventures of Captain Spirit, så jeg anbefaler virkelig at du spiller gjennom denne før du begir deg ut i episode 2. Valgene du gjør i spin-offen har så klart konsekvenser for hva som skjer i episode 2. Hendelsene og vennskapet som utvikler seg mellom brødrene og Chris har også litt mer tyngde når du har fått med deg prologen. I tillegg til Chris møter brødrene Cassidy og Finn på et julemarked -to figurer vi garantert kommer til å få se mer av senere.

Men som er vanlig i denne typen fortellinger blir fine og nære familieøyeblikk etterfulgt av fæle øyeblikk, og Life is Strange 2 er intet unntak. Det tar ikke lang tid før julefeiringa blir avbrutt av at politiet kommer og banker på døra, og Daniel ser seg nødt til å bruke kreftene sine igjen. Hvordan det går kommer an på hvilke valg du har tatt så langt. Det ville jo ikke vært Life is Strange hvis ikke.

Veien videre

På mange måter føles andre sesong av Life is Strange som en veldig lavmælt variant av Logan, med inspirasjon fra Brothers: A Tale of Two Sons og, merkelig nok, God of War. Det er en roadtrip på tvers av USA, hvor håpet er å finne et fristed, et nytt hjem. Det er en søken etter sannhet og svar. Den handler om familieforhold, oppvekst og oppdragelse. Om utdannelse. Om offer. Om det å være annerledes.

Valgene du tar i Life is Strange 2 påvirker ikke bare handlingen fremover og hva som skjer med folkene rundt deg, men også forholdet mellom Sean og Daniel. Det kommer nok også i stor grad til å påvirke hva Daniel kommer til å bruke kreftene sine til til slutt. Men her kan du ikke lene deg på en tidsreisemekanikk, så du må stå for alle valgene du tar, og konsekvensene av dem. Og det er skremmende. For noen av valgene har alvorlige konsekvenser. Og jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake i tid og endre på dem.

Jeg har på følelsen at episode 3 kommer til å handle om fattigdom, og folk som lever på utkanten av det amerikanske samfunnet. Om litt over to uker får vite vite om det stemmer. Jeg gleder meg!