Denne anmeldelsen handler om Rage 2, men la oss ta en titt på veien som har ført oss hit. De av dere som har fulgt med har sikkert fått med dere at jeg er bittelitt fan av Rage, et id Software-spill som kom til PC, PS3 og Xbox 360 i 2011. Det er et postapokalyptisk spill som blander elementer fra Mad Max, Fallout og Borderlands. Da det kom ut var det visuelt imponerende, og den kunstige intelligensen til fiendene var mildt sagt hysterisk morsom. Og ganske avansert, så klart. Til Xbox 360 kom spillet på hele tre disker, som var en ganske big deal på den tiden.

Rage – et tilbakeblikk

Jeg og min lillebror spilte gjennom hele spillet på omgang. Hver gang en av oss døde tok den andre over kontrolleren. Min bror var hakket flinkere til å kjøre, mens jeg hadde en helt egen evne til å spamme granater og kaste wingsticks på den måten som ga mest underholdende resultater. Har du noen gang sett en fiende løpe i sirkel mens han river seg i håret fordi han er omringet av granater? Det har vi! Det var ingenting som var så tilfredsstillende som å høre en goon skrike «RETREAAAAAAAAT!» av full hals mens vi kom spurtende inn med en wingstick mellom tenna og en granat i hver hånd.

I The Dead City var det vi som ble skrikende «RETREAAAAAAAAT!» av full hals mens horder på horder av mutanter kom svermende mot oss. Der ble det hyppig kontrollerskifte, for å si det sånn.

Rage 2 har ankommet!

Og nå har oppfølgeren endelig kommet ut. Rage 2 foregår en stund etter første Rage, og verden har forandret seg en del. For det første har Avalanche Studios blitt med på laget, så verdenen er større og mer levende. Og takket været en haug med eco pods som har falt ut av himmelen, er verdenen også mye frodigere enn det den var før. Hva annet har endret seg? Og viktigst av alt, lever spillet opp til all hypen?

Svaret er vel kort og godt:

Rage 2 er som Doom på syre kort oppsummert. Neonfarger preger landskapet, som blir brutt opp av blodspruten vi etterlater oss etter hvert som vi ploger oss gjennom fiender som en varm kniv med en smørfetisj.

Jeg og Odd Karsten har herjet gjennom ødelandet sammen, fordi min lillebror er en lame gnom som enda ikke har flyttet til Oslo. Come at me, bro. Vi starter spillet midt under et angrep på Vineland, en militærbase som dukket opp etter at ecopoddene falt under slutten av Rage 1. Her får vi muligheten til å velge mellom enten en mannlig eller kvinnelig hovedkarakter, og siden girlz rule og den mannlige høres ut som våt papp blir vår Ranger Marshall en kvinne.

Etter litt knoting rundt så dreper vi våre første fiender, ser en ekstremt kul veteranmentordame bli drept av spillets «big bad», og hiver oss i vei med hovedquesten. Vi blir fortalt noe nonsens om «Project Dagger», som fungerer som en framing device og gir oss en unnskyldning for å drepe vår vei rundtom i Austral- jeg mener ødemarken. Vi må oppdrive tre andre venner av den avdøde Mrs. Cigarsmoking McRangerpants for å kunne ta oss av hovedsjefen General Cross. Dette innebærer at vi må gjøre en del oppdrag for dem, samt utføre et par «open world»-oppdrag for å få høy nok ansiennitet hos de til at vi kan fortsette videre på hovedoppdraget.

Historie-schmistorie

Om du lurer på hvorfor vi glosser over så mye av hovedhistorien, så er det rett og slett fordi den ikke er så viktig. Misforstå oss rett, den er engasjerende, men hovedsaklig fordi den er kort og går rett på sak. Det er noe vi liker, ta Portal for eksempel. Denne korte hovedhistorien er faktisk noe som gjør spillet bra, for om du setter godviljen til og braser på kan du runde spillet og drepe General Cross uten å plukke opp mange oppgraderingene. De gjør spillet enklere, men du trenger de strengt tatt ikke.
The Legend of Zelda er blant spillene vi umiddelbart tenker på siden man står fristilt til å runde Rage 2 akkurat som man vil. Ønsker du å samle alle power-upsene du kan og curbstompe General Cross? Heck yes, det kan du gjøre! Eller vil du bumrushe generalen med bare en automatrifle og en hagle? Det har du også lov til!

Kuler og krutt

Med andre ord så er det selve skytingen og kjernespillet som virkelig gjør Rage 2 til en glimrende opplevelse. Selv om du starter som en «wall rat», så samler du fort krefter og blir sterkere ettersom spillet skrider frem. Vi rundet spillet rundt 15-timersmerket, og bega oss så ut i resten av verdenen for å rydde opp i litt ymse oppgaver og mutantreir. Vi er foreløpig bare oppgradert til 50% av maks, men føler vi oss allerede som en GUD! Vi har krefter vi bare kunne drømt om i første spillet, og det føles så sykt bra.
Fiender som tidligere betød trøbbel og død ble knust som korn for kvernesteinen, og lattermusklene får plenty med trim ettersom fiendene flyr for våre fingre.

Rage 2 er utrolig digg å spille. Det holder et høyt tempo hele veien gjennom, er så fullstappet med action at det er nær ved å rakne ved sømmene, og sørger for at adrenalinnivået er på topp hele veien gjennom. Vi har kost oss noe helt enormt, om «kos» er ordet du vil bruke til å beskrive denne opplevelsen. Den følelsen av å bli stadig sterkere og mer badass er utrolig tilfredsstillende, og det å spamme granater og wingsticks føles like bra som i eneren.

Noe er råttent i staten Wasteland

Men alt er ikke bare fryd og gammen i ødemarken. Lydmiksinga er helt jævlig. Dette kan bli ganske slitsomt i lengden med tanke å alle eksplosjonene. Lydsporet er til gjengjeld veldig bra og atmosfærisk. Den kunstige intelligensen er ikke lenger like imponerende som den var i eneren.. Mange av bandittgruppene har mistet særpreget og sjarmen sin. I tillegg kan man ikke unngå å legge merke til at til å være et så fargerikt spill, er det skuffende lite fargerikt. Altså, Rage 2 gjør en god jobb på kvinnesiden med masse kule figurer som unngår de verste tropene, men overraskende mange av beboerne i ødemarken lider av alvorlig melaninmangel. Og dette gjelder spesielt de som har replikker.

Og så har vi hele greia med hvordan mutantene blir fremstilt, som er veldig problematisk og gjør at man blir sittende igjen med en litt dårlig smak i munnen. Du kan lese hva langt smartere og mer veltalende folk enn oss synes om den saken her.

Oppsummering – smchoppsummering

Men spillet skal ha plusspoeng for at man kan spille det ganske bra (ja, nesten bedre) når man er hammerfaced, som er den tilstanden vi befinner oss i i skrivende stund.

Til slutt som dessert vil vi nevne at Rage 2 tar den klassiske tilnærmingen til juks. Det lar deg slå på mange forskjellige juksemoduser i innstillingsmenyen. Et par av disse er så kraftige at spillet slår av muligheten for å opptjene troféer/achievements. Dog bare på savegamet du aktiverte de på, så husk å lagre før du går berserk. Vår favoritt er de juksemodusene som endrer stemmene i spillet.
I skrivende stund kan du velge mellom sportsspillkommentator og stemmeskuespillerlegende Tim Kitzrow og TV-seriegud Danny Dyer, men om litt kan du også få nyte de australske hockysveistonene til Ozzy Man (kjent fra YouTube). Alle stemmepakkene er gratis og kommer ikke til å påvirke achievements.

XOXO Suzanne og Odd Karsten