Valheim – Tanker og inntrykk så langt

Den siste måneden har vi løpt, hugget, stekt, skreket, gravd, og hakket oss gjennom et fjell fordi det rett og slett var for irriterende å måtte løpe rundt det. Den siste måneden har vi vært som klistret til Valheim.

Norrøn mytologi og tematikk har fått en renessanse i det siste. Assassin’s Creed Valhalla, The Banner Saga, Rune II, Helheim Hassle, og nå Valheim. Dette “Early Access”-spillet kom ut i begynnelsen av februar og spredte seg som en ildebrann via sosiale medier og streaming. Jeg tror ikke at de snaue seks utviklerne i Iron Gate AB hadde sett for seg at det lille indieprosjektet deres kom til å selge over fem millioner enheter den første måneden!

Velkommen til Valheim og gratulerer med ditt nylige dødsfall

Om du ikke er kjent med spillet kan det best beskrives som et tredjepersons overlevelsesspill med en masse mekking og bygging. Du blir dumpet ned på en øy med kun et par verktøy og noen filler på kroppen. Ravnen Hugin forteller deg at du befinner deg i den tiende verdenen, det titulære Valheim. Mørke krefter har slått rot her, og du som en nydrept og ærefull kriger får i oppgave å kvele kaoset som hersker. Demoner, drager og draugr farter fritt frem og tilbake, så vær varsom!

Nok fakta! Suzanne og Odd ble tipset om dette spillet fra svært mange på svært kort tid og fant ut at vi måtte gi det et forsøk. Vi slo oss ned på serveren til en venn og begynte å finne ut om alt maset var verd det. De første par timene gikk med på å bli kjent med spillet og systemet. Eller, tilnærmet kjent iallfall. For det tok Odd pinlig lang til å finne ut hvordan han reparerte utstyret sitt (høhø), og som et resultat endte han opp med å lage seg nye økser og hammere så fort de gikk i stykker. Faktisk rakk han å bygge et toetasjes hus med tilhørende veranda. De av dere som har spilt Valheim vet at dette er 1) mye trevirke, og dermed 2) mange økser.

Valheim – bra alene, bedre med venner

Skammen kastet han på sjøen, og om noen besøker serveren og finner et tjuetalls ødelagte økser og en del hammere så vet dere altså nå hvorfor. Ikke lenge etter fikk vi med bror til Suzanne: Stian. Selv om vi hadde klart oss ganske greit bare vi to, begynte ting for alvor å skyte fart når vi fikk en tredje spiller. Ja, man kan spille Valheim solo, men vær obs på at det kommer til å ta fryktelig lang tid. Med tre spillere fikk vi plutselig til å parallellisere oppgaver og fordele ansvarsområder. Én kunne gå og hogge ned trær mens en annen jaktet på kjøtt og skinn, og den tredje organiserte og bygget basen hjemme. 

Skjermbilde fra Valheim
Suzannes bidrag til basen: En utedo/sniper-tårn
Skjermbilde fra Valheim
Ett av Stians mange bidrag til basen
Odds bidrag til basen

Det åpner også for en radikal, men effektiv taktikk: Slåss mange sammen for å bekjempe sterke fiender. For oh boy, etter hvert som man oppdager nye områder blir trollene og skapningene særs vanskelige å ha med og gjøre. Og etter mørket faller dukker det ekstra mange fiender opp, så vær på vakt!

Three down, two to go

Ikke lenge etter Stian kom på banen var vi istand til å finne den første av fem bosser i spillet. Bossene er det nærmeste man kommer forhåndsdefinerte mål å rette seg etter, og de funker greit som pådrivere for å oppdage nye materialer og teknologi. Loopen vi fant etter hvert gikk “Oppdage nytt materiale” -> “få nye kule oppskrifter” -> “oppskriften krever et annet sjeldent materiale” -> “lete etter hvor man kan skaffe dette” -> “møte nye jævlige fiender” -> “endelig bekjempe fiendene” -> “oppdage nytt materiale”. 

Og vet du hva? Det funker som bare faen. 

I skrivende stund, etter omtrent 70 timer med spilling, har vi bekjempet tre bosser og erobret både fjell og sump, og er på jakt etter boss nummer fire. På veien har vi fått et noe ublidt første møte med den siste biomen, nemlig sletteland. Vi gikk fra å være badass krigere til skrikende, panikkslagne barnehageunger på 3, 2 sekunder.

Nei til ulv

Valheim er veldig flink til å stadig gi deg nye utfordringer, og samtidig få deg til å skamme deg litt over hvor mye du har slitt med tidligere utfordringer. Vi trodde sumpen, med sine blobs, oozes, wraiths og sunkne krypter var det jævligste området i spillet, helt til vi klatret opp i fjellheimen -De ulvene er spinnville, og vi valgte heller å bruke tid og ressurser på å bygge en jævla tunnel ned fra fjellet istedenfor å måtte deale med dem.

Prøv å få tak i oss her inne, ulvejævler!

Men det Valheim kanskje er flinkest til er å få oss til å føle at vi er en del av et fellesskap, at vi bidrar positivt til dette fellesskapet, at vi har evnen og makten til å påvirke verden rundt oss og at vi har både nytte og verdi. Det siste året har vært rimelig kjipt. Vi har truffet veggen, hardt, og gått i kjelleren  – og ikke den kule typen du kan bygge i Valheim – men en kjip og mørk en uten utgangsdør og trapp. Men det å pusle med diverse byggeprosjekter, det være seg baser eller infrastruktur, har gjort noe med både humøret og selvfølelsen. Akkurat som Animal Crossing: New Horizon kom ut på nøyaktig riktig tidspunkt i fjor, kom Valheim ut på nøyaktig riktig tidspunkt i år. Det har vært sårt trengt.

Showcase av bygningen vår:

Bonusmateriale:

Del den med venner og kjente!
Share on twitter
Twitter
Share on telegram
Telegram
Share on linkedin
LinkedIn
Share on whatsapp
WhatsApp
Share on facebook
Facebook
Share on email
Epost
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?

Velkommen til Spillbart — Hvor kvaliteten, hverken det tekniske rundt siden eller de anmeldelsene vi har publisert så langt, er så veldig høy.

Hovedmeny