I det siste har jeg spilt en hel haug med trivelige spill for å glemme det faktum at det nærmer seg jul og jeg jobber i bokhandel. Og jeg har ikke en gang startet på julegavene. Eller det faktum at planeten er mer eller mindre fucked, verden styres av en liten gruppe narsissistiske dragemenn som ligger og ruger på et fjell med gull, og tredje verdenskrig kommer stadig nærmere. Ahhh, tenk på koselige, trivelige, wholesome spill. Jeg bor på en sydhavsøy. Jeg har masse venner. Min største bekymring er å få tak i noen kule frukttrær. Jeg kan betale ned gjelda mi. Sånn, mye bedre!

Så, jeg har fokusert på å fange søte dyr, vinne turneringer på den lokale arkaden, være en katt med en robotkompis (ja, vi har spilt Stray og det var amazing! Kanskje vi får somlet oss til å skrive en faktisk anmeldelse av det snart. Må bare spille det en gang til så vi får ALLE trofeene.), og drive en kattecafe. Trivelige aktiviteter som gjør at man kan slappe litt av. Ikke bare være en liten ball med angst. Men med alle disse spillene har det vært noe som har skurret. En skygge har lurt i bakgrunnen og formørket ellers så solrike omgivelser. Først nå, ved å sammenligne alle spillene og finne forstyrrende likheter, har jeg skjønt hva den skyggen er…

Ooblets

De som har fulgt med en stund vet at jeg kjøpte Ooblets da det fortsatt var i Early Access, for omtrent 30 år siden, i 2020. Spillet kom ut i fullversjon i september i år. Jeg pakket så klart sekken og danset meg avgårde til Badgetown. Der brukte jeg timevis på fange nye ooblets. Jeg åpnet min egen butikk, pyntet huset mitt og hjalp vennene mine med ymse ærender. Så dro jeg til alle de nye områdene for å få i gang Oobnet-tårnene slik at Badgetown kan få tilbake internettilgangen sin for å starte et opprop om å få tilbake bystatusen sin.

Mens man reiser rundt får man inntrykk av at ikke alt er like sukkersøtt i staten Oob. Spesielt i Port Forward bet jeg meg i merke at det var en NPC hvis bakeri hadde gått konkurs fordi Bunglebee Bun Corp hadde gjort sitt inntog, og solgte Bunglebee Buns til pris andre ikke kunne konkurrere med. De brukte også sin byråkratiske makt til å gjøre det vanskelig for andre å drive butikk. Definitivt noen ooblets i sumpen her, for å si det sånn.

Ting tar en veldig interessant vending i det man gjenoppretter internettilgangen til Badgetown og får alle signaturene som trengs for å sikre bystatus. Man får nemlig avslag fra Oob-rådet. Etter alt det harde arbeidet får man rett og slett bare et ‘nei’ uten noe som helst forklaring. Så ordføreren av Badgetown, Tinsle, bestemmer seg for å infiltrere Oob-rådet og finne ut av hva i fandens pantsabear det er som foregår. Spoilers ahoy! Det viser seg at det ikke finnes noe Oob-råd! De er bare noen marionetter Bunglebee Bun Corp bruker for å få viljen sin. Og grunnen til at Badgetown ikke får tilbake bystatusen sin og skal kondemneres, er at BB Corp skal utvide Bunglebee Bun-produksjonen sin og jevne Badgetown med jorda. I tillegg viser det seg at BBC avler opp ooblets for å bruke ressursene deres i søtsakene sine. Yikes!

Cat Café Manager

Cat Café Manager er et spill som har blitt nevnt en gang eller to, sist i Tre trivelige spill til ferien. Det er en forretningssimulator/ressurshåndteringsspill hvor man tar turen til Caterwaul, en søvnig liten landsby befolket av en gjeng hyggelige, om enn rare karakterer. Her skal man bygge og drive en kattekafe, samt utvikle vennskap med en håndfull landsbybeboere. Alt er fryd og gammen, og man koser seg med å adoptere katter, utvide kafeen og dekorere den, utvikle en kul meny og snakke med de lokale. Etter hvert dukker Mateo opp og man begynner å innse at her er det villkatter i sandkassa, for å sirre sånn. Mateo er nemlig eiendomsutvikler og samarbeider med et firma som heter Hawkable Acquisitions, som er ute etter å «føre Caterwaul inn i fremtiden». Les: jevne lokale severdigheter med jorda og bygge skyskrapere og kjøpesentere…

Button City

I Button City spiller du en søt liten rev ved navn Fennel som har flyttet til et nytt sted og henger på den lokale arkaden i et forsøk på å skaffe seg venner. Ved en tilfeldighet blir Fennel med i en Gobabots-turnering som vikar for et av medlemmene i Fluff Squad. Turneringen går ikke spesielt bra for Fluff-gjengen, men det er starten på et vennskap for Fennel, og et fiendskap med Tuff Fluffs. Button City er et megasøtt, lavpoly eventyrspill om vennskap, småbyliv og gleden ved å føle tilhørighet til et sted. Det er fylt med morsomme minispill, sære karakterer og en wholesome liten historie.

Historien blir fort dystopisk, dog, når Peppermint Pepperbottom entrer scenen. Han er bokstavelig talt en greedy fat cat, hvis onde plan er å kjøpe opp arkaden for å bygge… en Big Box Mart! Det blir opp til Fennel og resten av Fluff-gjengen å stoppe denne planen, noe de gjør på hysterisk morsomt vis fordi de tross alt er kidz. Det dystopiske ligger i grunnen til at Mr. Button må selge arkaden. Han må nemlig selge arkaden fordi han har blitt alvorlig syk og trenger pengene til å betale for en livsnødvendig behandling…jeesh. Jeg tror du begynner å ane et visst mønster her og har skjønt hvem The Big Bad er i disse spillene.

Motherføkkings kapitalisme!

Selv ikke i spill som God of War: Ragnarøk slipper man unna dette monsteret. Ja, skurken er Odin, men Odin er bare en litt mer sjarmerende Jeff Bezos, som styrer Svartalfheim som et Amazon-varehus, komplett med kraftige HMS-brudd, rovdrift, utnyttelse av arbeidskraft, utnyttelse av folks lidenskap for et yrke, ødeleggelse av natur og miljø, overforbruk av ressurser og skyhøye produksjonskrav, samt null tanke og respekt for ansattes (dvergenes) fysiske og mentale helse.

Boblin the Goblin

En annen skurkaktig karakter som bryr seg mer om fortjeneste og overskudd enn ansattes ve og vel, er Bobby Kotick, sistebossen i Activision Blizzard. I 2019 valgte ActiBlizz å si opp 8% av sine ansatte, rundt 800 mennesker, til tross for at 2018 var et rekordår for selskapet. De håvet nemlig inn 7,5 milliarder dollar (rundt 63 750 000 000 norske kroner i 2018-kurs) via salg av spill og tjenester, og en ekstra 1,8 milliarder dollar ( rundt 14 875 000 norske kroner) i ren fortjeneste. Kotick selv fikk utbetalt 1,75 millioner dollar i grunnlønn og 26 millioner dollar i aksjer. Regner man med diverse bonuser, så håvet han inn rundt 30 millioner dollar det året. Dennis Durkin, Activision Blizzards Chief Financial Officer, fikk servert en heftig pengebonus på 3,75 millioner dollar, samt muligheten til å tjene en ekstra 11,3 millioner dollar basert på ytelse og resultater.

Grunnen til at 800 ansatte ble sparket til tross for rekordfortjeneste?  “While our financial results for 2018 were the best in our history, we didn’t realize our full potential,” skrev Bobby Kotick i kvartalsrapporten sin i forkant av et investormøte.

Hva i huleste helvete, Activision Blizzard?

Akkurat ja. Denne hendelsen var dessverre bare toppen av isberget, og den spede begynnelsen på den clusterfucken ActiBlizz står i i dag. Selskapet fortsatte å sparke folk under pandemien, rundt 190 stykker fra forskjellige avdelinger. Så ble de slappet i trynet av ikke bare ett, men en rekke søksmål! Blant annet fra California Department of Fair Housing and Employment (et slags amerikansk Arbeidsmiljøtilsyn) for deres behandling av kvinnelige ansatte. Til info er bare 24% av ansatte i Activision Blizzard kvinner.

DFHE saksøkte selskapet for å ha konsekvent betalt kvinnelige ansatte mindre enn deres mannlige motparter, nektet dem forfremmelser og utsatt dem for grov kjønnsdiskriminering. I tillegg inkluderer søksmålet tilfeller av grov seksuell trakassering og overgrep, hvor det groveste førte til at finance manager Kerri Moynihan tok livet av seg på en bedriftstur i 2017. Søksmålet endte i forlik. Activision Blizzard måtte betale 18 millioner dollar i erstatning til ofrene. Smak litt på den summen og sammenlign den med tallene ovenfor. Atten millioner dollar er en dråpe i havet for Activision Blizzard, og et slag i ansiktet for ofrene (og deres etterlatte).

Siden da har Activision Blizzard blitt saksøkt et par ganger til både av investorer og ansatte. De har hyret inn en tortur-apologet som Chief Compliance Officer. Og hyret inn union busting-firmaer, samt truet ansatte som har snakket ut om arbeidsforholdene der, truet ansatte som prøver å fagorganisere seg, og ansatt Jen Oneal som co-CEO. Hun sluttet etter tre måneder fordi (surprise surprise) hun fikk lavere lønn enn sin mannlige motpart, Mike Ybarra…

Ett steg frem, femti tilbake

Rett skal være rett, de har gjort noe riktig også. De har sparket en hel haug (rundt 40) med folk som har drevet med diskriminering. Ikke de på toppen da, for det koster for mye å sparke dem…golden parachute, baby! De har tatt grep for gjøre noe med ubalansen i kjønnsfordelingen i selskapet. Eller i det minste lagt en plan for å ta grep for å gjøre noe med ubalansen i kjønnsfordelingen i selskapet. De har ordnet med amme/pumperom (fordi ansatte klaget på at brystmelken deres ble stjålet). OG fått til spillbransjens første fagforening (til tross for at ledelsen kjempet med nebb og klør mot dette). Samt satt i gang en intern etterforskning for å finne ut av hva som er råttent i staten Activision Blizzard.

I tillegg har Bobby Kotick, overraskende nok, bedt om et kraftig lønnskutt ned til 62 500 dollar, eller rundt 650 000 norske kroner. En ganske grei årslønn. Som så klart er enda greiere i USA fordi ting generelt er billigere der enn i Norge. Og som rikfolk flest betaler ikke Kotick noe særlig i skatt. Til sammenligning tjente Boblin the goblin 154 613 318 dollar i 2020 – det er rundt 77 000 dollar i timen! En «vanlig» Activision Blizzard-utvikler tjente rundt 99 000 dollar i samme periode (støttepersonell tjente langt mindre). Dette betyr at Boblin tjener 1560 ganger mer enn sine ansatte! Det er også mer enn lønna til sjefene for CD Projekt Red, Ubisoft, Roblox og EA til sammen. Lønnskuttet er nok forsøk fra Bobberns side å betale vekk skylden sin. Det har jo så klart kommet frem i etterkant at Kotick visste om diskriminering og trakasseringen, hjalp til med å dekke over den og truet med å drepe en assistent.

En pizzafest i måneden hjelper ikke, sier du?

Til tross for disse grepene, streikes og protesteres det over en lav sko. Folk slutter i hopetall. Innleide utviklere kan fortelle om inhumane arbeidsforhold. Intens crunch (hvis du vil vite nøyaktig hva jeg synes om crunch anbefaler jeg denne episoden av Sidequest. Kort fortalt fuck crunch så jævlig). Ingen sykedager. Ingen feriedager. Ingen helseforsikring. Ingen jobbsikkerhet. Trakassering og diskriminering. I tillegg får de utbetalt det de omtaler som «poverty wages».

Dette virker kanskje som verdens lengste digresjon, men det er en sammenheng, jeg lover! I likhet med Odins herjinger i Svartalfheim, koster Kotick & Cos evinnelige jakt på profitt menneskers ve og vel, og i verste fall: liv. Og i likhet med Ragnarøk, Button City, Cat Cafe Manager og Ooblets, så er ikke Activision Blizzard unntaket, men heller normen. Jeg kunne lett nevnt flere spill, som Cyberpunk 2077, Borderlands 3, The Outer Worlds og så klart Disco Elysium. Eller valgt et annet selskap, som EA, Ubisoft, Riot eller CD Project Red. Dette er absolutt ikke et nytt tema. Smartere folk enn meg har skrevet om det (jag ä inte så original, va).

Det som er interessant er å se dette mønsteret i lys av hva vi nå vet om spillbransjen. Spillutgivere har aldri tjent mer penger enn det de har gjort de siste årene. Samtidig har arbeidsforholdene aldri har vært verre (som vi vet om). Kapitalisme har gått fra å være et abstrakt konsept, til en faktisk fiende, og antikapitalistiske verdier og temaer i spill har veldig reelle røtter i virkeligheten. At penger er viktigere enn mennesker, og det å nå produksjonskrav og øke profittmarginer er verdt å gå over lik for, er ikke lenger holdninger forbeholdt monokkelbærende, bartesnurrende karikaturer, men faktiske industriledere. For menn som Kotick er ikke ansatte mennesker, de er arbeidskraft, ikke personer, men «headcount», «costs» og «assets». Hvor føkka er ikke det?

Eat the rich

Så hva er et spill verdt? Hva kan spillere gjøre? Hvilket ansvar har man som forbruker? Det er lett å trekke på skuldrene og tenke at man ikke har makt til å gjøre noe som helst. At man, som karakterene i alle disse spillene, bare er et bittelite tannhjul i et jævlig stor maskineri. At man som et lite tannhjul ikke har noe ansvar.

Det er lett å fraskrive seg ansvar ved å tenke at kunst kan skilles fra kunstneren, og at det derfor er innafor å kjøpe og underholdes av et spill som er produsert under dårlige arbeidsforhold. (Eller kjøpe klær fra klesmerker som benytter seg av sweatshops og barnearbeid. Eller kjøpe elektronikk fra produsenter som holder arbeiderne sine mer eller mindre som gisler på fabrikkene sine.) Det å skille kunsten fra kunstneren er lettere når det bare er en eller to personer i et studio som er problematiske, ikke når hele tønna er råtten og alle eplene er morkne. (Enda lettere hvis kunstneren er død og ikke lenger tjener noe på at du kjøper kunsten). Ved å tenke sånn spiller man rett inn i hendene til de griske gubbene på toppen. Man gjør jobben sin som veloljet tannhjul.

På tide å få frem et ordentlig budskap, kamerater

Men, det å lage kuk i maskineriet er faktisk mulig! Kapitalisme som system fungerer ikke uten forbrukere. I følge Statista har spillbransjen 3,2 milliarder forbrukere. Det er jævlig mye penger, det! Hvis man vil påvirke hvordan en industri drives må man bokse lederne der det gjør mest vondt. I (penge)pungen. Enten gjennom skatter og økonomiske sanksjoner, eller boikotting i stor skala. Vi må gjøre som Fluff Squad og Tuff Fluffs og slå oss sammen for å jage Peppermint Pepperbottom ut av byen. Vi som forbrukere har et ansvar for å være bevisst på hva pengene våre faktisk går til.

Personlig kommer ikke Boblin the Goblin and The Activision Blizzbois til å få ett rødt øre til fra meg. Ikke før han er ute av selskapet og forholdene har blitt kraftig forbedret. Det samme gjelder for lignende selskaper. Men hvis man er for investert i for eksempel Overwatch og WoW, og det er en av få ting som gir en glede i livet, kan man bidra på andre måter. Signer opprop. Støtt opp om utviklere som vil fagorganisere seg. Støtt streiker. Fremhev viktige stemmer på sosiale medier. Og unngå andre spill laget med crunch. Men det viktigste verktøyet man har som forbruker er pengene sine.

Noe må gjøres. For enden på visa her er at den interne etterforskningen konkluderte med at there wasn’t a systemic issue with harassment, discrimination, or retaliation. Activision Blizzard belønnes med å bli kjøpt opp av Microsoft i et historisk oppkjøp (hvis det går igjennom). Kotick får servert en feit bonus på 22 millioner dollar hvis arbeidsforholdene forbedres marginalt. Lønna økes til 875 000 dollar + 200% av årslønna i bonuser. Hvis Microsoft har litt baller og sparker tufsen, får han aksjeutbytte verdt rundt 420 000 000 dollar…