Jeg er egentlig ingen enorm Obsidian-fanboy. Ikke for det – de er flinke, de er nysgjerrige og de har mye på hjertet. Deres utforskningstrang stiller interessante spørsmål, og de bryr seg åpenbart om mennesket satt i system. Dette har tatt modning å sette pris på. I årevis har global tilintetgjørelse vært en forestående dagdrøm. Da blir spill som Fallout: New Vegas aldri gamle eller mindre relevante, især når de spør hvordan mennesket bør organisere seg etter at verden har gått til helvete.
Denne gangen går Obsidian Entertainment for noe litt mer abstrakt, men ikke desto mindre treffende og relevant. Hva er sannhet? Hvem får bestemme sannheten? Hva er konsekvensene av en etablert sannhet, og hvordan løsriver man seg fra en løgn? Store spørsmål med store konsekvenser for den lille bayerske bygda Tassing.
Pentiment er satt til 1500-tallets Tyskland og bygda Tassing. Her spiller du som den omreisende kunstneren Andreas Maler, illustratør ved Kiersauklosteret. Etter at hans venn og mentor, broder Piero, blir fengslet for mordet på en adelsmann, setter Andreas seg fore å renvaske ham. Mordet trekker oppmerksomhet mot arbeidsplassen og risikerer også at scriptoriumet legges ned. Andreas begir seg deretter på et tidssensitivt oppdrag, som setter ham i motsetning til kirken og lokalsamfunnet, og lokalsamfunnet mot kirken.
Handlingen finner samtidig sted under reformasjonens ideologiske og politiske brytningstid. Luthers teser ulmer opprørsk i bakgrunnen. Boktrykkingens automatikk har gjort tegnere som Andreas overflødig. Informasjon spres fortere etter hvert som kirken som senter for viten og lære blir mindre relevant. I så måte er Pentiment også et politisk mordmysterium, ikke ulikt Disco Elysium. I motsetning til Disco Elysium har du derimot ikke all verdens med tid til å løse opp i mysteriet. Og det er tid som blir den avgjørende forskjellen mellom disse to spillene.
Der ZA/UM sitt banebrytende spill gir deg ti dager til å utforske mordet til det hele og fulle, legger Pentiment på en begrensing. Med noen knappe dager og flerfoldige ledetråder må det altså prioriteres. Denne strukturelle forskjellen utgjør spillopplevelsen, og understreker samtidig hvor mediespesifikk Pentiment er. Ja vel, så har mistenkte motiv og et alibi med flere hull enn Bonnie & Clydes sveitserost, men er det sant? For sannsynlig og sant er ikke det samme. Konsekvenser blir det, og de er alt annet enn enkle å bære. Spesielt fordi Pentiment skilter med et godt karakterisert rollegalleri som utvikles og endres over tiårene handlingen finner sted i.
Spillmekanisk er Pentiment helt ukomplisert. Innledningsvis velger du bakgrunn, samt vitenskapsdisipliner som lar deg påvirke samtalen med lokalbefolkningen. Standard rollespillkutyme. Noen små oppgaver kan løses her og der, som å hjelpe smeden med å lage hestesko, men lite som er utfordrende eller konsekvent. Det bryter i det minste opp monotonien som ligger i å løpe frem og tilbake hele tiden.
I bunn er Pentiment peking, klikking og lesing. Mye lesing, som jo er passende for et spill så fascinert av trykke- og billedkunst. En høflig underdrivelse, for herregud som Pentiment er begeistret for dette! Spillets visuelle stil er preget av middelalderkunst og typografi. Karakterer illustreres som todimensjonale tegninger. Tekst kommer i et bredt utvalg fonttyper for å illustrere klasse, rang og geskjeft.
En prest har snakkebobler med en nydelig gotisk skrifttype, mens en boktrykker får sin tekst trykket på skjermen. Derimot kan teksten bli vanskelig å lese til tider, og man får muligheten til å gjøre den mer leservennlig før oppstart. Det anbefales at du også skrur teksthastigheten opp, ettersom den kryper i sneglefart over skjermen.
Det langsomme tempoet kan også velte spillere av lasset. Handlingen byr på mye springing frem og tilbake, og det tar litt tid før den faktisk starter. Til spillets forsvar så er Tassing et sted du vokser deg inn i. Dette er på sitt aller tydeligste i de hverdagslige måltidene. Her utveksles sladder, rykter og nyheter. Rollegalleriet, deres velstand og personligheter, blir også tydeliggjort i hva de snakker om og hva de serverer. Mye show og akkurat nok tell.
Det er et spill veldig gjennomsyret av religion. Obsidian holder seg god for moralisering og tar karakterene og livene deres på alvor. Det er også vondt å se hvordan tro, vaner og ritualer faller fra hverandre. Ting man er blitt fortrolig med, lite eller stort, koselig eller rart, kommer og går, lever og dør. So it goes. Folk svikter i troen, døgnrytmen styres ikke lengre etter felles måltider. Økonomien blir verre. Mistro, tvil og spekulasjon blir ny valuta. Det er ikke overdøvende eller brutalt, men langsomt, sløvt og vondt, som å bli stukket med en smørekniv.
Med Pentiment viser Obsidian nok en gang hvor drevne de er på å gjøre hver beslutning vemodig. Du vet en fortelling har kvelertak på deg når du sier deg villig til å starte den på nytt, slik jeg gjorde. Det er kanskje langsomt, men det er en velskrevet tese om sannhet, løgn og samvittighet, og fortellingen er et sakte oppkok av politisk intrige og god karakterisering, Mengden med historisk lære, samt den visuelle fremtoningen, bærer også preg av å være møysommelig inspirert arbeid. Jeg har i hvert fall aldri sett et spill med kildehenvisninger i rulleteksten før.
