The Last of Us: Adapsjon og mediespesifisitet

The Last of Us: Adapsjon og mediespesifisitet

Så var første sesong av The Last of Us over. Til et adapsjonsverk å være var det ganske ålreit fjernsyn. Vi har ledd, vi har grått. Og nå lurer vi på hva vitsen er med å lage en serie ut av et spill når man får mindre igjen for det.

Etter første episode har serien hatt et umiskjennelig hastverk over seg; vel regissert, men fort gjort. Med sprang i handlingen som får meg til å tenke «oi, er vi her allerede?» I adaptering fra spill til serie må det mediespesifikke forgå. For spill er det interaktiviteten, og det er interaktivitet med en viss betydning.

Bella Ramsay og Pedro Pascal som Ellie og Joel. FOTO: HBO

Den spillerdrevne utforskningen er et mellomrom i handlingen hvor kjemien mellom karakterene får tid til å utvikle seg. Være seg nedetid eller hektisk; en gjenstand her, en bemerkning der, og et bombeteppe av små og store øyeblikk i mellom. Før eller siden leder de opp til en eksplosiv konflikt eller forløsning som et endelig punktum og neste kapittel.

Dersom man kjenner spillene sitter man kanskje med følelsen av at noe mangler. Som om karakterene skal si noe mer, men som aldri dukker opp. Og det er jo fordi det er klippet bort. Enten på grunn av regissørens luner, eller fordi formatet ikke tillater alt for mye surr og småprat. Ting en spillregissør legger til rette, fordi det er tid til det.

Nick Offerman og Murray Bartlett som Bill og Frank. FOTO: HBO

Jeg tror The Last of Us er en fortelling som trenger det. Ikke bare for sin egen skyld, men fordi fortellingen – og karakterene – springer ut av mediet de ble til i. Det er ikke uten videre at sesongfinalen var fem minutter tilbakeblikk og fem minutter med surr før det spurtet mot målstreken.

I sin helhet føles serien redusert til sine sentrale plottpunkt, og resultatet er en fortelling som haster med å komme seg i mål. For det er en forskjell mellom å samhandle med et plott og det å være tilskuer.

Det er dermed ikke sagt at adapsjoner av spill ikke fungerer. Om noe er serier det beste formatet for adapsjoner av spill. The Last of Us: Part I klokker inn på rundt tretten timer; serien varer mellom åtte til ti timer; en film varer to, kanskje tre timer. Regnestykket sier seg selv.

Til venstre, Anna Torv som Tess. FOTO: HBO

Det er urettferdig å si at serien har klippet ting bort uten å erstatte det med noe. Episode tre er et klart høydepunkt, og står i motsetning til den korte tiden spillet brukte på Bill og Frank. En slipper likevel ikke unna følelsen av at disse øyeblikkene kompenserer for plottet, som etter alt å dømme ville vært over innen episode syv.

Så hva er poenget mitt? At serien er dårlig på grunn av tilbakeblikk, rart tempo og hurtig karakterutvikling? Nei, slett ikke. Selv jeg, en årelang misliker av The Last of Us må medgi at det er mye bra her. Jeg vil ikke engang si at det er dårlig, men det er noe som ikke ‘sitter’ helt. Som føles borte. Og jeg vet at det er der ute et sted… i harddisken på Playstationen min.

Keivon Woodard og Lamar Johnson som Sam og Henry. FOTO: HBO

Jeg er slett ikke imot adapsjonsverk, men de følger med sine utfordringer. En film er kortere enn boka, og her er spillet lengre og mer utfyllende enn serien. Jeg tror serien er et riktig steg i retning adapsjon, men hensyn bør tas til mediespesifisitet. Hvor fortellingen kommer fra, og hvordan styrke manglene som oppstår fra ett medium til et annet. Da kan vi faktisk begynne å snakke om å bygge bro mellom fjernsyn og spill.

NØKKELORD
Del den med venner og kjente!
Facebook
Tumblr
Telegram
WhatsApp
Pinterest
Epost
Utskrift
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?
READ! CONSUME! OBEY!
©2024 Innholdet på Spillbart er beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk.

Det teisteste i verden er at man er pålagt å informere om bruken av informasjonskapsler. Ja, som 99.998 % av internett, bruker vi det også.