Denne anmeldelsen ble først publisert på Gamereactor.no i januar 2018.

En del av dere vet kanskje allerede om spillet Getting Over It With Bennett Foddy. Kanskje dere har sett det blitt streamet på Twitch, eller sett noen spille det i en Let’s Play på YouTube. Uansett, dette spillet har nylig fått oppmerksomhet ikke ulikt den Five Nights at Freddy’s fikk for en del år siden. Forskjellen her er at dette spillet ikke er det minste skummelt eller stressende.

Avslappende opplevelse

Getting Over It With Bennett Foddy, eller GOIBF, er alt i alt en avslappende opplevelse. En spirituell reise hvor din oppgave er å bestige et fjell, og hjelpemidlene du har til rådighet er armene dine, kjelen som sitter underlig godt rundt midja, og slegga di. Underveis bistår Bennett Foddy (som også har lagd andre beroligende spill som QWOP) deg med inspirasjonelle sitater og myke jazztoner mens han kommenterer på fremgangen du gjør både som person og fjellklatrer.

Det første hinderet viser seg få øyeblikk inn i spillet: Et uttørket og dødt tre. «Enkelt nok» tenker jeg for meg selv og slenger hammeren min opp og over den første greina, og kaster meg selv umiddelbart bakover og tilbake til start. Etter bare en to-fem forsøk kommer jeg meg forbi treet og kan fortsette på det å vokse som en person. Sinnsro. Foddy hjelper meg med å roe meg ned ytterligere, mens han deler litt visdom om motgang og det å ikke gi opp:

«There’s no feeling more intense than starting over. If you’ve deleted your homework the day before it was due, as I have. Or if you left your wallet at home and you have to go back, after spending an hour in the commute.»

Heldigvis slipper jeg å vente lenge før jeg får ta i bruk min nye livsstil-treners råd. Foran meg venter det en større, brattere bakke, og han visker varsomt i ørene mine mens jeg drar meg oppover:

«If you won some money at the casino and then put all your winnings on red, and it came up black. If you won an argument with a friend and then later discovered they just returned to their original view. Starting over is harder than starting up.»

Bare starten

Og det er her det egentlige spillet begynner, de tidligere hindringene bare lette oppvarminger som nå ligger bak meg.
Det å beholde roen blir omtrent essensielt, for å utføre bevegelsene som må til for å klatre seg oppover – gjentatte ganger – mens en bevarer momentum og presisjon krever fokus og tilstedeværelse. Etter en rekke dype pust kjenner jeg at frustrasjonen slipper taket mens blodåren over tinningen min svulmer aldri så lite.

Og siden jeg kun bruker musen for å kontrollere figuren, en person jeg har gitt navnet «Denny», kan jeg bruke den andre knyttneven min til å kanalisere det totale fraværet av stress ut av kroppen og ned i bordplaten, mens vanskelighetskurven gjør omtrent samme oppsving som fjellet. For eksempel.

Litt etter, idet jeg faller og mister en ikke ubetydelig mengde fremgang, tar jeg meg selv i å beundre den vel utførte spillfysikken. Det har en sammenheng med at jeg sekunder før hadde skutt meg selv i nøyaktig motsatt retning av der jeg hadde tenkt å ende opp. Dette er forøvrig ikke spillets feil da det gjorde akkurat det jeg ba om. (Og har en imponerende mengde arbeid nedlagt i måten slegga oppfører seg). Nei, dette er bare jeg som har nådd en så opphøyet sinnstilstand at mine musebevegelser blir vanskelig for spillet å lese, så tilfreds er jeg med min tilværelse at jeg ikke legger merke til at jeg kaster slegga inn i veggen istedenfor å gripe tak i en kant.

Øvelse gjør mester

Uansett! Jeg bruker pusteøvelsene mine, som på dette tidspunkt består av å holde pusten mellom sammenbitte tenner, for å roe meg ned og klatret opp fjellet på ny. Etter å ha klarert flere nye hindere gir kroppen min slipp på alle giftstoffene den har oppbygd via noe jeg anslår til å være en halv liter med svette. Og endelig, som et bevis på hvor grasiøst det går an å klatre et fjell med en slegge, klarer jeg å stabbe og sno meg opp gjennom en korridor av lamper og stein.

Opp, og over

Så viser det seg at det jeg egentlig søkte etter, befinner seg på bunnen ved begynnelsen. Hjertet mitt hamrer idet et skrik gurgler seg frem bak i halsen min, og jeg finner… Sjelefred.

Dette er ikke ett av de påkostede AAA-spillene som en kjøper fordi en har lyst på en bakoversveis av en historie, eller fantastisk realistisk ansikts-motion capture. Det er ikke stygt på noen måte, og med en smule motion blur så er bevegelsene til «Denny» ganske behagelige å iaktta. Dette er et spill en elsker å hate, et som former en klagesang til dine venner som de igjen svarer på.

Getting Over It With Bennett Foddy er skikkelig utfordring, og virkelig en av de «det er ikke selve målet, men reisen som teller»-typen spill. Når det er sagt er det på ingen måte et lett spill, selv om det er enkelt i fremtoning.

Jeg vil anbefale deg å spille det sammen med venner, og bytte når du blir for frustrert eller du ikke klarer en seksjon. Og nyt, virkelig nyt når vennen din som trolig sa «Hvor vanskelig kan det være?» mens de baksetespillte mister fatningen og river seg i håret.

Og det er akkurat derfor dette spillet er så bra!

Ikke fordi det er vanskelig, hvem som helst kan lage et vanskelig spill. Men dette spillet får de vanskelige bitene til å se irriterende lette ut når en ser noen andre spille det, og en føler at det kribler i fingrene etter å ta over og vise de hvordan det egentlig skal gjøres, fordi «Det går jo bare ut på å bevege musa på rett måte!».

Så selv om det ikke har den vakreste grafikken eller det mest brilliante lyddesignet så er Getting Over It With Bennett Foddy fremdeles ett av de spillene som viser at videospill kan være kunst. For hva er ikke kunst om enn en måte å få noen til å føle ting på? (Nå er forsåvidt en del av de følelsene vrede og frustrasjon i dette tilfellet, men jeg synes det fortsatt gjelder.)