Året er 2019, en merkelig influensavariant sprer seg som ild i tørt gress. Du har hørt rykter om opptøyer i gatene og folk som oppfører seg merkelig. Etter hvert som kaoset når byen din, begynner du sakte å kjenne på at kanskje du burde ha kommet deg ut før. Mye før. Velkommen til Days Gone.

Deacon St. Jonh, kona hans Sarah, og våpenbroren Boozer kjenner iallfall på dette idet de prøver å rømme fra en horde med mennesker som biter, slår og river sønder alle de kommer over.

Dessverre blir Sarah knivstukket underveis, og når de endelig finner skyss ut må Deacon ta et vanskelig valg: Skal han være med kona si i evakueringshelikopteret, eller skal han hjelpe Boozer med å komme seg i trygghet? Han går for det sistnevnte, med lovnader om å møtes på feltsykehuset i evakueringssenteret myndighetene har satt opp. Dessverre blir dette deres siste møte. For når Deacon endelig når senteret har de for lengst blitt overrumplet av zombiehorden (ja de kaller de “Freakers”, men la oss ikke late som at de ikke er zombier). Etter å ha lett etter Sarah uten resultater lar han seg overtale om å løpe, for å heller redde livet.

731 Days Gone

Nesten to år senere, eller 731 dager for å være nøyaktig, har sivilisasjonen kollapset helt. Deacon er en “Drifter” uten en fast tilhørighet og jobber som leiesoldat/dusørjeger. Her starter selve spillet, ikke kort tid etter at Deacon har funnet ut at det er lyst ut en dusør på han og Boozer.

Days Gone er et “open world” zombiespill, og kanskje ett av de bedre jeg har prøvd. Helt ærlig husker jeg ikke om det finnes så alt for mange av de. To sekunder, så skal jeg Google.

***

Okay vi har Dying Light og til nøds DayZ. Uansett – det er klassisk “open world”. Baser ligger strødd omkring på et stort kart og der kan man utføre oppdrag, handle og oppgradere utstyret sitt. Rundt omkring vandrer zombier fritt og gjør livet ditt surt på generell basis. Er du skikkelig uheldig kan du også møte på en hel horde av de. Days Gone fortjener massivt skryt for at det klarer å vise frem såpass mange av gangen uten nevneverdig frame drops. Jeg er imponert!

I tillegg kommer et ferdighetstre inn i bildet. Her kan man velge å satse på enten nærkamp, skytevåpen, eller generell overlevelse. Vi satset på nærkamp i starten da det var både få våpen og lite ammunisjon til å begynne med. Dette løste seg dog etter hvert når vi fikk bygd opp forhold til de forskjellige basene i området.

Power up!

Følelsen av å bli sterkere er virkelig nailet forresten. I begynnelsen slet vi skikkelig med noe mer enn to zombier av gangen, og kamper mot banditter var preget av å loote i combat for å ha nok ammo til å skyte neste person. Nå etter å ha rundet spillet har vi et maskingevær med 115 kuler i magasinet og ekstra penetrering. Det å knerte en 100 zombier i en fei er ikke helt uvanlig. Napalm-molotoven er gøy også forsåvidt!

Noe som gjør dette spillet mer unikt er at man starter med en “mount” fra første stund. Sykkelen vår er nesten som et reisefølge, dog et man kan bytte deler på og omlakkere. Det er gøy å se hvordan den utvikler seg, for ikke å snakke om å kjenne på ytelsesendringene.

Zoom zoom

En stor del av Days Gone innebærer å kjøre rundt i den (oppriktig) store åpne verdenen. Å zoome rundt svinger og opp og ned fjellsider er unektelig morsomt. Fysikken i hvordan sykkelen oppfører seg er både realistisk, men også tilgivende nok til at man rett og slett kan ha det artig. Men pass på hvor mye bensin du har igjen i tanken, for ellers kan det bli langt å traske etter drivstoff.

Takk og lov for at man kan oppgradere bensintanken! Ved å holde motoren på lavt turtall og å frirulle så mye som mulig kan du skjerpe inn forbruket en grei del. Drivstofføkonomien er en interessant ekstra dimensjon å ta høyde for i spillet. Ganske greit, da selve historien ikke er den dypeste. Den spiller fint på elementer som broderskap, menneskelighet, og kjærlighet, misforstå meg rett. Selve karakterene er bra skrevet, og man føler seg knyttet til dem. Men det er lett å kjenne igjen hvor historien går hen da den er veldig forutsigbar. Men selv om man kjenner ferden betyr ikke det at man trenger å mislike reisen. 

Noen ting kunne dog vært bedre. Motorsykkelen er vanskelig å få dreisen på, spesielt før man får oppgradert den. Et par av sideoppdragene er også ganske repetetive, men fanken de er ofte fylt med morsom småprat. Det er ikke så farlig at det du gjør er samme tingen om igjen når det er andre greier som distraherer.

Etter en 30~ish timer er hovedhistorien ca omme. Man er da fritt stilt til å samle gjenstander eller fortsette med å utrydde hordene som har inntatt Oregon. Spiller byr også på ekstra vanskelighetsgrader, samt New Game+ og New Game++. For å takle de høyere vanskelighetene kan du ta turen innom “Challenges” hvor du kan opptjene permanente passive oppgraderinger til St. John.

Come Again?

Masse replayability er et kjempepluss i boka mi. Jevnt over har jeg hatt det meget kos med Days Gone. Jeg har sett at kritikerne var delt da det først kom ut, men det er lett å se hvorfor spillet har blitt en fan-favoritt.

Liker du å drepe zombier, og å få både penger og anerkjennelse for det? Liker du massevis med samlegjenstander og oppdagelses-hemmeligheter? Hvis du også ikke har for mye mot litt RPG og ferdighetstrær kommer du definitivt til å nyte Days Gone! Sleng på et nydelig, men ganske sparsomt brukt soundtrack så har du en ganske bra måte å tilbringe fritiden din på.

P.S. Det er en valp med i spillet og den kan man klappe!