Avatar: The Way of Water

Avatar: The Way of Water

Det var i 2009, hele 13 år siden, at James Cameron viste verden hva man kunne gjøre med 3D på kino (igjen) med filmen Avatar. 3D var ikke noe nytt, da det ble brukt for første gang på kino i 1920 med filmen The Power of Love.

To 3D or not to 3D

Det gikk det noen ti år og så eksploderte det litt på 50-tallet igjen etter at skrekkfilmen House of Wax (Vincent Price-utgaven, ikke den grusomme remaken med Paris Hilton) åpnet flomluken. For så å forsvinne igjen frem til 1980 da skrekkfilmer nok en gang begynte å bruke det. Filmer som Friday the 13th Part III in 3D, Jaws 3-D og Amityville 3-D prøvde nok en gang å gjenopplive trenden, men den døde fort ut igjen. Kan nok hende det var fordi 3D-effekten med de flotte papirbrillene som gjorde bildet rødt på et øye og blått på det andre var helt grusomme?

Anaglyfiske 3D-briller Real D 3D-briller

Så kom derimot 2000-tallet. Digital film var på fremmars etter George Lucas lagde den første heldigitale spillefilmen i form av Star Wars Episode 1: The Phantom Menace. Dette åpnet så veien for at Cameron, noen år senere i 2003, lagde Ghosts of the Abyss, den første spillefilmen i digital 3D som brukte IMAXs Reality Camera Systems digitale filmkamera. Mot slutten av 2000-tallet var Hollywood overbevist om at 3D var den neste store innovasjonen innen film (det var det ikke, red.mrk). På lik linje med da man gikk fra sort-hvitt til farger, stumfilm til lyd, og så senere fra mono til stereo, og analog til digital. Det skulle være der oppe med digital fargekorrigering (som ble brukt for første gang i filmen O Brother, Where Art Thou? i 2000) og bruken av datagrafikk (som tok av etter Jurassic Park i 1993).

En ny æra?

Det tok noen år før denne påståtte ny æraen med kinofilm begynte å komme, men når det endelig skjedde skulle absolutt alt av filmer på kino vises i 3D. Borte var tiden med de røde og blå anaglyfiske 3D-brillene, og inn kom polariserte 3D-briller som viste ett bilde på hvert øye for å danne effekten av 3D. Man kan si hva man vil om 3D-trenden, men de filmene som ble lagd med 3D i tankene fra begynnelsen av så i det minste flotte ut (for det meste). Det var derimot alt for mange filmer som fikk klasket på 3D i postproduksjon, og da var det ikke like rått.

Nei, Scrat kommer ikke ut av skjermen din. Dette er tulle-3D.

Så, Avatar, Camerons magnus opus. En film han hadde jobbet med i tiår, hvor han selv sa han ventet med å lage filmen til teknologien var kommet langt nok til at hans visjon kunne gjennomføres. Pretensiøs? Kanskje. Som film var Avatar romutgaven av Pocahontas med mye flott og ekstremt dyr datagrafikk, hvor de måtte finne opp helt ny teknologi for å lage den. Er kanskje litt frekt å koke det ned til det, men for meg var det en forglemmelig film i den forstand at jeg ikke kunne fortalt deg noe om filmen uka etter at jeg så den og jeg tviler på at jeg er den eneste. Den eksisterer (somehow), men langt utenfor populærkulturen.

Popkulturen styres av porno og fanfics

For å bygge opp under dette utsagnet, så kan man ta en titt på to ting: antall fanfics av Avatar og antall rule34-bilder av Avatar. I skrivende stund har Avatar 1 300 historier på Fanfiction.net og 534 bilder på Pahael (ikke en side du vil besøke på jobb). Jeg har heller ikke sett noe til at furries har falt for Na’vi-ene, og om de ikke bryr seg, vel, da har den ikke klart å penetrere populærkulturen i noe særlig grad. For å sammenligne har Kung Fu Panda, en animasjonsfilm lansert året før Avatar, 5 000 fanfics og 2 400 rule34-bilder. Kung Fu Panda… Du vet, filmen med Jack Black som en Kung Fu Panda. Jeg tror også grunnen til at Avatar håvet inn svimlende 2,7 milliard dollar, altså astronomiske 26,6 milliarder norske kroner (som er ca. 0,2 % av oljefondet vårt), var fordi folk glemte at de faktisk hadde sett filmen, og dro to, tre, ja, opptil fire ganger for å se den.

Kung Fu Panda fra 2008 er mer relevant i populærkulturen enn Avatar.

Men, jeg er her for å anmelde Avatar: The Way of Water, ikke å rable om 3D i film og hvilke filmer som har mest fanfics og porno. Så, hva syns jeg om oppfølgeren? Kort oppsumert: Meh, den er ok. En mye lengre forklaring kan du lese under!

Jøss, selve anmeldelsen gitt

Jake Sully snakker over fine landskapsbilder om at han er høvding av klanen, at han har fått tre unger, eldste sønnen Neteyam (Jamie Flatters), yngste sønn Lo’ak (Britain Dalton) dattern Tuktirey (Trinity Jo-Li Bliss), med Neytiri og to adoptivbarn ved navnet Miles ‘Spider’ Socorro (Jack Champion) og Kiri (Sigourney Weaver). Sistnevnte er datteren til doktor Grace fra den første filmen også spilt av Sigourney Weaver. Hun hadde visstnok fødte ett barn som en avatar mens hun var død eller halvdød? Jeg husker ærligtalt ikke, og seriøst, ikke tenk så mye på det. Weaver spiller en tenåringsutgave av seg selv som Na’vi, hvor de også har endret stemmen hennes til å virke yngre? Ja, ok.

Først kan jeg jo nevne at filmen varer i tre timer og ti minutter. Det er horribelt lenge, derimot føles det ikke som om filmen varer så lenge. Husker at da jeg så Avengers: Endgame med sine tre timer og to minutter føltes det som en faktisk evighet. Ikke misforstå meg, jeg storkoste meg gjennom hele Endgame, men den var laaaaang. Avatar: The Way of Water derimot føltes mye kortere. Jeg tror nok det var fordi det ikke skjedde en dritt av betydning i de to første aktene. Ting bare raser forbi.

Ikke bare det, men badguy Colonel Quaritch, spilt av Stephen Lang fra den første filmen, er også tilbake, selv om han døde i den første filmen. Hvordan? Vel, de har klonet minnet hans og dyttet det inn i en annen fyr som er en avatar. Så nå løper han også rundt som en Na’vi . Sønnen hans, nå Sullys adoptivbarn Spider, ble også etterlatt på Pandora fordi barn visstnok ikke overlever kryostase. Han har levd hele livet med Na’vi og er en Tarzan-faksimile ikledd lendeklede og dreadlocks. Ikke tenk på det.

Og jo, menneskene kommer selvfølgelig tilbake med enda flere folk for å ta over Pandora fordi jorden deres snart er død nå, så nå skal de ikke bare ha ressursene som i den første filmen, men de skal kolonisere hele planeten. Og da må de selvfølgelig, som en eller annen fyr i filmen sa (don’t care), ta over planeten samt temme de ville urfolka. Jeg kan ikke stresse nok hvor lite du behøver å tenke på dette.

Så, etter at skurken legger ut på tokt mot Sully og familien, som nå har gjemt seg i de flyvende fjellene fra den første filmen, bestemmer de seg for å dra sørover for å søke tilflukt hos vann-Na’vi-klanen kalt Metkayina. Der Omatikaya-klanen Sully var leder for er regnskogsinspirert er Metkayina veldig Maori-inspirert. I den nye klanen møter vi høvdingen Tonowari (Cliff Curtis), hans kone Ronal (Kate Winslet), deres sønn Aonung (Filip Geljo) og datter Tsireya (Bailey Bass). Så kommer så klart en ordentlig montasje av at de lærer seg å holde pusten veldig lenge på null-komma-niks, og lærer å ri vannvarianten av flyvedyra de selv bruker på to-tre forsøk.

Mennesker er onde

Menneske, eller skypeople som de heter i Avatar, leter selvfølgelig etter Sully og familien, og velger likegreit å brenne ned alle landsbyer og drepe dyrene dems selv om de som bor der er uskyldige. Er de onde nok nå? Det er også et subplott hvor den yngste sønnen til Sully blir venn med en hval, som visstnok er en av de smarteste dyrene på planeten. De komponerer musikk, og er filosofer. De har også valgt å ikke utøve vold mot noen andre levende dyr fordi de er så opplyste. Selv når menneskene jakter dem. Hvorfor jakter menneskene på disse supersmarte dyra? Fordi de har en væske i hjernen deres som stopper stopper mennesker fra å eldes, såklart! Så de bruker mye av andre akt på å jakte på disse dyrene for å høste denne væsken. De dreper både voksne og barn. Nå er vel menneskene onde nok?

Dette skjer fordi menneskene lander ett romskip. Kan ikke gjøre det uten å brenne noen tusen hektar med skog. De gnir seg sikkert i hendene når de gjør det også "Sweet sweet burning wood!"

En liten digresjon: Ble litt begeistret da jeg så at Jemaine Clement var med i filmen! Han spiller en doktor ved navnet Garvin som egentlig er god, kanskje? Men som hjelper en ond kaptein jakte ned hvalene. Ikke tenk på det. Vi ser han i totalt fem minutter av tre timer og ti minutter.

Så bærer det avsted til akt tre dere. Her går det unna. Skurken tar Sullys unger til fange (for fjerde gang i filmen tror jeg), og vil at Sully skal overgi seg for å redde dem. Så, det skjer ting, noen dør, og de går nuts. Ganske kul fight faktisk. Litt som i første filmen (tror jeg), bare at det er 100 % mer vann denne gangen. Jeg ble også UTROLIG irritert over at de plutselig hadde glemt at de kan holde pusten under vann. Nå var det plutselig helt utrolig vanskelig å komme seg unna ved å bare, jeg vet ikke, svømme vekk… De drev også å ungikk vannet av en eller annen merkelig grunn, OG da de var på vei til å svømme vekk, begynte det å brenne oppå vannet, så istedet for å, jeg vet ikke, dykke, valgte de i stedet å svømme tilbake til den brennende båten. Men, for guds skyld ikke tenk på det!

Shoutout til dette krabbedesignet av en tanksting. Bra jobba hvem enn som kom opp med dette. Digger det. De går sidelengs også.

Ikke tenk på det

Jeg merker at jeg ber dere slutte å tenke så mye på det, og det er litt det filmen gir meg følelsen av at den vil. Når jeg var på vei ut av salen prøvde jeg å tenke gjennom det jeg hadde sett, og jeg satt igjen med en del spørsmål til ting Cameron prøvde å fortelle. Ting han dro frem i løpet av de tre timene jeg satt der, ting jeg visstnok skulle få med meg, men som ikke gikk noen steder. Som er ganske utrolig med tanke på hvor lang filmen er. Derimot er det ikke så farlig, jo lengre tid det går, jo mindre husker jeg av det jeg så.

Filmen hadde også vært noe kortere om de droppet alle dokumentar-shotsa Cameron har dyttet inn i filmen, og med det mener jeg scener hvor de bare løper rundt, svømmer blant fisker og veldig ofte ikke en gang har fokus på noen karakterer, bare fisk og korallrev. Dette utgjorde sikkert en time av filmen. Det var kjempeflott dog, han er jo en dyktig dokumentarregissør også. Det hele var utrolig vakkert, men det som gjør meg utrolig trist er å tenke på hvor ufattelige mange overtidstimer hundrevis av 3D-artister sikkert måtte jobbe for å lage alt dette. Mye crunch tenker jeg.

Det hele er rett og slett en fest for øyene, og jeg anbefaler faktisk på det sterkeste å se filmen i 3D om mulig. Cameron er mestern av 3D-film, det er det faktisk ikke tvil om. Selv om jeg personlig aldri har likt designet til Na’vi-ene, ser de veldig bra ut i denne filmen. Problemet er vel mer at 99 % av filmen er datagrafikk. Til og med de gangene det er mennesker å se, så føles ikke Pandora ut som et ekte sted, altså i den forstand at alt ble filmet i et basseng, og at dette tross alt er en fantasiverden.

Faktisk sett? HA! Nei, her har vi basseng og kondomdrakt!

Var også flere ganger hvor det føltes mer ut som dette var filmsekvenser lagd til et AAA-spill. Måten kamera flyttet seg, hva det fokuserte på og hvordan alt så ut. Mye av dette kommer av en veldig irriterende ting, kanskje en faktisk deal breaker for mange, men den er filmet i både 24 bilder i sekunder og 48 bilder i sekundet. Den hopper frem og tilbake mellom disse to, og det føles veldig rart og faktisk til tider irriterende. Merkelig valg av Cameron.

Konklusjon?

Alt i alt er Avatar: The Way of Water en film. Den har helt fantastisk animasjoner, utrolige digitale settstykker og effekter ut av denne verden, men der stopper det faktisk for meg. Jeg har glemt det meste alt, og jeg kommer ikke til å huske en dritt om en uke. James Cameron er en god regissør når han får boltre seg med allslags fantastisk teknologi for å lage drømmeprosjektet, men dette er langt fra det beste han har lagd, og kommer nok til å gå ned i historien som en film som tjente masse penger (har tjent snart 500 millioner dollar alt), men som ingen egentlig husker.

På mange måter er jo det i seg selv en ganske så stor bragd, ikke sant? Så? Kudos, James Cameron? Ja. kudos indeed!

PS. Avatar 3, 4 og 5 kommer jo. Får da bare håpe at det ikke går 13 år mellom disse også.

Avatar: The Way of Water går i disse dager på alle norske kinoer (tror jeg) i både 2D, 3D og med masse vannspruting i 4DX vil jeg tro. En perfekt romjulsfilm kanskje? Anbefaler dog å se den på kino, da jeg tror den er enda mer intetsigende på TV-en hjemme i stua.

Avatar: The Way of Water | Desember 14, 2022 (Norway) 8.1
Regisør: James CameronManusforfatter(e): James Cameron, Rick Jaffa, Amanda SilverHovedrolle(r): Sam Worthington, Zoe Saldana, Sigourney WeaverOppsummering:

Bilder


Se alle bilder >>

NØKKELORD
Del den med venner og kjente!
Facebook
Tumblr
Telegram
WhatsApp
Pinterest
Epost
Utskrift
Når vi først har deg her, hvorfor ikke lese en av våre andre artikler?
READ! CONSUME! OBEY!
©2024 Innholdet på Spillbart er beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk.