Hva er dette? En filmomtale?? Har bartefransene endelig fått kollektivt slag??? Neida, vi har bare greid å lokke til oss en ordentlig filmentusiast som skal skrive litt om filmer for oss fremover! Første film ut er den litt sære Saltburn.

Hvis du har tilbrakt mer enn ti minutter på Tiktok den siste måneden er du antagelig allerede kjent med Saltburn. Filmen har tatt plattformen med storm i god gammeldags Twilight-stil i form av edits, fancams og tenåringer som tilsynelatende sitter igjen med traumer etter de mye omtalte “sjokkerende” scenene som er spredt gjennom filmen. Selv om jeg bruker alt for mye av min dyrebare og raskt forsvinnende tid her på jorden på Tiktok, vil jeg si at jeg egentlig ikke hadde peiling på hva filmen kom til å gå ut på. For en gangs skyld virker det som at internett har klart å holde halvveis kjeft når det kommer til spoilers, ihvertfall de viktigste.

Velkommen til Saltburn

Stjernestudenten Oliver Quick (Barry Keoghan) begynner sitt første år på Oxford i 2006 som tilsynelatende klein, fattig og tilbaketrukket. Når han møter Felix Catton (Jacob Elordi) på campus blir de to raskt interessert i hverandre, men etterhvert som Oliver blir mer og mer besatt av ham, begynner Felix å ta avstand fra Oliver. Alt endrer seg når Olivers far dør, og Felix tilbyr ham å tilbringe sommeren på Saltburn, familiens eiendom i Northamptonshire.

I øyeblikket Oliver ankommer Saltburn blir han senteret i en konflikt om makt, rikdom, sjalusi og innflytelse, hvor familiemedlemmenes psyke sakte men sikkert blir nedbrutt og manipulert.

Etter å ha sett filmen to ganger sitter jeg igjen med litt blandede følelser. Etter min mening er dette uten tvil en god film, godt over gjennomsnittet i så og si alle kategorier, men den er samtidig et godt stykke unna perfekt. 

Først og fremst vil jeg få unna alt jeg liker med Saltburn.

Saltburn lykkes visuelt…

Visuelt er alt på plass. Saltburn er alt i alt en vakker film, fra start til slutt. Spør du meg (og det gjør du, dette er min anmeldelse) er det visuelle aspektet av filmen det mest solide. Kinematografien er kanskje ikke etter alles smak, men kompetansen og kreativiteten som kommer til syne gjennom hele filmen fortjener respekt, uansett om man hater alt det andre ved filmen. Vi får jevnlig nydelige, og som Tiktok har merket, veldig fancam-vennlige shots som krydrer bildet uten å forringe eller ta fokus fra plottet. 

Men kameraarbeid er ingenting uten lyssetting og redigering. Heldigvis treffer Saltburn også ganske godt her. Lyssettingen er langt fra avant-garde, men kreativiteten og intensjonaliteten skinner også gjennom her, og støtter godt opp under både historien og kinematografien. Redigeringa er god i omtrent nitti prosent av filmen, med unntak av noen rare valg her og der som får filmens tempo til å snuble litt. 

Jeg er også imponert over den visuelle historiefortellinga i Saltburn. Hvor en verre regissør og manusforfatter ville ha forklart ting med dialog eller voiceovers, klarer Fennell og resten av crewet å fortelle alt du trenger å vite med kamera, klipping og lyddesign. Dessverre er dette en mangelvare i mye moderne film.

Lyddesignet er også godt, uten å være revolusjonerende eller oppsiktsvekkende. Det som fanget interessen min mer, er musikkvalgene. Det er en rekke låter i filmen som ville vært tacky og forstyrrende i så og si alle andre kontekster, men her føles de alltid passende, og gjør underverker for å sette tonen i ulike scener. 

Seksualitet er en fotnote

Til tross for at jeg om kort tid kommer til å være gubbete om historien, liker jeg konseptet veldig godt. Plottet og karakterene føles originale, og det er mange frampek som har en god balanse mellom subtilitet og klarhet.

En annen ting som er verdt å nevne er filmens presentasjon av seksualitet. Det er en rekke karakterer man som publikum kanskje ville beskrevet som bifile, men som aldri blir satt nevneverdig fokus på. Seksualitet er kun en fotnote i Saltburns univers, og det er for min del et forfriskende perspektiv. Behovet for merkelapper eller definisjoner av hver enkelt karakters seksuelle preferanser forsvinner, og gir selve historien langt mer albuerom. Ikke alle filmer trenger å behandle seksualitet som Saltburn, men jeg skulle ønske flere turte å ha et mer avslappet forhold til strenge definisjoner av seksualitet og kjønn.

Nedturer

Jeg skal prøve å være litt kortfattet her, selv om jeg antagelig ikke kommer til å få det til. Det finnes allerede mange gode analyser av filmens plott fra hjerner med færre hull enn min, men for mine penger er historien på generell basis litt underutviklet. Det blir etterhvert klart at filmen egentlig handler om forholdene Oliver bygger med de ulike familiemedlemmene, men hvor utviklet disse forholdene blir versus deres viktighet henger ikke alltid på greip. 

Før jeg så filmen antok jeg at forholdet mellom Oliver og Felix kom til å være helt sentralt, og i første og andre akt føles det litt sånn, før forholdet avsluttes brått og relativt uventet. Felix’ historie får ingen tilstrekkelig resolusjon, og det hele blir et ganske stor antiklimaks. De kysser ikke engang. Har egentlig prøvd å holde meg unna spoilers her, men denne plaga meg. Sorry.

Hvem er viktige?

Forholdet mellom Oliver og Elspeth, som blir avgjørende i filmens slutt, blir bare såvidt berørt før det kun er 20 minutter igjen av filmen, og selv om det er klart etablert, kommer dets viktighet litt brått på. Det føles nesten ut som om noe har forsvunnet i klippen. 

Det mest utforskede av forholdene i filmen, mellom Oliver og Venetia, viser seg å ikke være spesielt viktig i det hele tatt. Ut fra mengden oppmerksomhet det gis i andre og tredje akt ville jeg trodd det kom til å være mer avgjørende, men nei. 

Twisten, som har fått mye omtale på diverse plattformer, er ganske god. Jeg liker konseptet, og i stor grad også utførelsen, men den blir kanskje litt overforklart. Vi får både en montage og en voiceover samtidig som forklarer nøyaktig det samme, og jeg hadde klart meg med bare en av dem. Gjennom hele filmen følte jeg at intelligensen min som publikum ble respektert, før slutten plutselig behandler publikum som idioter. Alt jeg sa tidligere om visuell historiefortelling går rett i dass. Det er nesten som om Fennell klatrer ut gjennom skjermen, The Ring-style, og roper “Skjønner du det? Skjønner du greia? Ting var ikke som du trodde!!!! Skjønner du??”

På et mer generelt plan er tempoet litt ujevnt, og filmen kan tidvis føles en smule treig, men det er ikke nok til å være veldig plagsomt, og er egentlig bare pirk fra min side.

Det er gjentatte forsøk på å si noe bredere om overklassen, rikdom og fasader, men til syvende og sist føles det litt tannløst, og klarer ikke helt å treffe eller si noe spesielt radikalt om samfunnet generelt. 

Nå skal jeg gi meg.

Hva er poenget mitt?

Jeg vet ikke helt. Selv om det har gått et par uker siden jeg først så filmen, har jeg fortsatt ikke helt klart å samle tankene mine. Men jeg skal gi det et forsøk.

Jeg hadde veldig lyst til å like Saltburn, og til dels gjør jeg det. Mye gjøres riktig, og det er godt teknisk håndverk og åpenbar kreativitet på alle kanter. Samtidig virker det som filmen ikke alltid helt vet hva den vil selv. Jeg hadde ikke hatt så mange tanker om filmens svake punkter om ikke resten hadde vært bra, men ettersom dette generelt sett er en gjennomført, interessant og kreativ film stikker de dårlige tingene veldig ut.

Det føles ikke ut som et førsteutkast, men kanskje et tredje- eller fjerdeutkast, hvor det aller meste er på plass, men allikevel ikke helt ferdig. Uten noen form for grunnlag mistenker jeg at noe materiale som egentlig burde ha blitt beholdt har forsvunnet i løpet av produksjonen. Det kan hende noe av det vil bli tilgjengelig i form av deleted scenes eller en Director’s Cut dersom filmen kommer ut på Blu-Ray, men jeg ville ikke akkurat holdt pusten.