Jeg endte opp med å legge fra meg nyinnkjøpte Afterparty for å spille Jedi: Fallen Order på lanseringsdagen, og har nå spilt det mer enn både Gears 5 og Borderlands 3…Ja, jeg vet, det er helt sprøtt.

Hvem er Cal nå igjen?

Noe av grunnen til at spillet ikke virket så forlokkende var fordi hovedfiguren så generisk og døll ut, og kampsystemet virket litt «meh».

Nå har det seg slik at Cal Kestis er ganske generisk og døll (med unntak av det røde håret), og har en helt standard heltepersonlighet. Det er ikke kjempemye dybde å spore her. Greia med Star Wars er at det som regel kun er så bra som de skurkene og sidekicksene som er med. Hovedfigurene har alltid spilt litt annenfiolin til disse. Originaltrilogien har R2D2, Han Solo og Darth Vader. Rogue One har K-2SO, Chirrut og de beste 30 sekundene med Vader-boooiii noensinne. De nye filmene har BB-8 og crazy-pants Kylo Ren. The Mandalorian har Baby Yoda ( <3 ), og prequel-trilogien har… Jar-Jar Binks? Nei… vent. Darth Maul!

Skurker og søtnoser

Heldigvis for Jedi: Fallen Order så har det mye kult å by på i disse kategoriene. Greez er en sær liten snåling. Cere er en motvillig mentor-figur. Og så har vi BD-1! BD-1 slår nok ikke Baby Yoda i en søthetskonkurranse, men hen knuser lett R2D2 og BB-8. Er det én robot man er villig til å dø for i Star Wars-universet så er det BD-1.

I skurkedepartementet finner vi blant annet de fryktinngytende og sykt kule Second Sister, Ninth Sister og Nightsister (jeg aner et mønster her…). De har alle bakgrunnshistorier tragiske nok til å konkurrere med Darth Plagueis the Wise. Jeg digger hvert sekund de er på skjermen, selv om kampene med dem gjør meg både svett og skjelven.

Apropos kampene; jeg trodde de kom til å være litt meh, men hooo boooiiii, de er så jævlig morsomme og tilfredsstillende når man får dem til ordentlig. Man føler seg virkelig som en vaskeekte Jedi der man løper rundt og vifter med lyssabelen sin, samtidig som man bruker Kraften til å gjøre kule triks.

Surprise, @#¤%face!

Er de fleste fiendene, da spesielt alle former for troopers, stokk-føkkings-dumme og skremmende lite bevisst på hva som foregår rundt seg? Ja. Er det fortsatt forbannet digg å sende dem i en tidlig grav med Force Yeet, gi dem alvorlig whiplash med Force Yoink og dele dem i to ved å kaste lyssabelen avgårde som en glødende dødsbumerang?

Det gir meg en underlig glede i livet å kunne knerte folk med sine egne blaster-skudd, granater og raketter, det gjør det. Men det er ingenting i mot gleden jeg føler når jeg har bekjempet en særs utfordrende boss eller et eksotisk megadyr. Fy fader, jeg koser meg. Utforskinga av omgivelsene og historien er ikke så verst den heller.

Jedi: Failing Order?

Jedi: Fallen order er så klart ikke uten sine feil og lyter. Fiender har en tendens til å synke ned i bakken, inn i vegger eller bli sittende fast i animasjoner, noen ganger tar det lang tid før de i det hele tatt rendrer, spillet sliter litt med ytelsen, lange lastetider, perifere figurer er ikke så veldig bra animert og mangler detaljer, ensformig loot som ikke alltid føles verdt alt styret, veggløpinga føles tam sammenlignet med Titanfall 2, og det er ikke alltid lille gumman BD-1 gjør helt det han får beskjed om… Bless his tiny, little robot heart.

Men den meste irriterende skavanken ved spillet, er det som skjer hver gang du setter deg ned for å meditere. Den lille sekvensen burde komme med en liten advarsel, for det som følger minner om en viss fyrverkeri-scene fra Malcolm i Midten.

Men bortsett fra regelmessig blindhet er spillet ganske så fornøyelig. Jeg digger de forskjellige omgivelsene på planetene vi besøker og utfordringene de byr, jeg digger gåtene som må løses i Zeffo-gravkamrene og jeg liker hvordan man gradvis lærer nye krefter og triks etter hvert som historien skrider fremover. Og det beste? Enspillerkampanje, null mikrotransaksjoner og null lootbokser. Hells yeah.