Elden Ring er den siste i linjen From Soft-spill som er souls-sentrerte. Det vil si at det ikke er mech-basert som Armored Core, ei heller ninja-okkupert som Ninja Blade. (Spill begge tho, de er bra). Dette involverer et par forutsetninger: Alle, spillere som fiender, er underlagt et felles sett med regler. Trykker man på en knapp, gjør figuren din noe. Om du spammer knappen kan du banne på at du fortsetter å gjøre den tingen, kanskje flere ganger enn du hadde regnet med også. Du kan heller ikke gjøre noe nytt til nevnte handling er fullført. Dermed – et påbegynt angrep må avsluttes, og hele spillet er en kamp mellom deg og de datastyrte om å finne hull i hverandres forsvar som man så må utnytte.
Finger, but whole
Nu. Det er hovedprinsippet. Det Souls-spill EGENTLIG handler om er å finne de særeste stedende å legge igjen beskjeder på. Helst på en slik måte at andre spillere risikerer liv, lem, eller lemen for å komme seg dit og lese den. Disse beskjedene skal også være formulerte slik at man undres over hva som egentlig menes. (“Finger, but hole” ekskludert). For Elden Ring, likt med de andre Souls-spillene er en asynkron flerspiller. Til en hver tid kan du se “spøkelser” av de andre spillerne som oppholder seg i samme område som deg. Dette inkluderer blodspor på bakken du kan stikke fingeren i for å se deres siste øyeblikk.
Med prinsippet og reglene i boks, hva er Elden Ring? Det er et åpent-verden-spill som er rett og slett enormt! Man blir sluppet ned i en sandkasse og må drepe seg frem og tilbake som lysten hør seg og bør seg. Vanligvis skjer dette frem til man finner en boss som er litt for tøff i trynet til at man kan Bergens-nikke den i nesen og gjøre narr av mor dens. Da er det massevis av verden, fiender, og bosser man kan snu seg til og lyst-drepe inntil man er høy nok level til at den forrige fighten er mulig igjen.
På lignende vis er alt av historie stykkesvis og spredt. Det var ikke før vi runda spillet og så intro-sekvensen på nytt (new game plus, y’all!) at jeg personlig skjønte over halvparten om hva den rabla om. Plutselig kjente jeg igjen detaljer i illustrasjonene og eksposisjonen. Bosser man har drept, forholdet dem imellom, alt falt på plass. Utenom diverse cutscenes og dialoger må man jobbe for å sette sammen hva som har skjedd i standard From Soft-stil. Gjenstander, våpen, rustninger. Alt har smakstekst som avslører hver sin bit av den store sammenhengen. Ofte er disse gjemt bort i huler og under bosser. Jeg undres om det sier noe om oss Soulsborne-fans, at ikke bare vil vi lide av spillmekanikken, men vi liker å pine oss selv for å vite hva i helsikke det er som skjer.
GRRMormor og de åtte ungene
Det hjelper jo ikke at George R. R. Tolk- jeg mener Martin har fått påvirke spillet. At han skulle være med i historieutviklingen hørtes jo ganske kult ut helt frem til Game of Thrones passerte sesong… fem? Nå som bok seks i serien hans fremdeles lar vente på seg har litt av glamouren falt av. Georgie-boy har stått for verdensbyggingen og navnene i Elden Ring. Resultatet er en ganske kul setting med magi og halvguder, men også dessverre en “Mormor og de åtte ungene”-situasjon hvor nesten alle har samme forbokstav i navnet sitt. Så godt som alle har navn som starter på G, R og M.
Godfrey, Godwyn, Godrick, Gideon, Gostoc, Gowry, Goldmask
Radagon, Rennala, Radahn, Rykard, Ranni, Roderika, Rogier, Renna, Rya
Marika, Morgott, Mogh, Malenia, Miquella, Miriel, Melina, Millicent, Mary, Maureen
Nå skal det sies at det er mange andre NPCer med navn som IKKE begynner med G, R og M men det er en overflod av de andre. Gorb Ar Ar Marn har sagt det er en tilfeldighet, at det ikke er med overlegg men altså…
Du trodde du var ferdig? Ha!
Ellers er dette spillet som bare fortsetter å gi. Vi har brukt over 140 timer på vår første karakter, og i prosessen har vi låst oss ut fra en bråte questlines. Man blir på en måte oppfordret til å spille gjennom det flere ganger (og ikke bare av New Game+ modusen). Heldigvis er det utrolig mye lettere når man vet hvorhen man skal gå, og hvor man kan finne gjenstander og våpen som kan hjelpe deg på veien. For enkelte ferdigheter er sjukt overpowered, og det er fornøyelig å KNUSE en boss man sleit med fordi man nå kjenner svakheten dens.
Hvis man vil kan spillet rundes på ikke alt for mange timer. Men det er utforskingen, alle krikene og krokene, alle de gjemte bossene som virkelig får det til å skinne. Man kan lett dumpe over 3-400 timer i det uten store problemer. Jeg skal tilbake til Elden Ring, mest trolig på stream. Både for å finne ting jeg gikk glipp av den første gangen, men også for utfordringene. Elden Ring kan spilles på mange forskjellige måter, om man vil kan man gjøre det så enkelt for seg selv som mulig. Eller så vanskelig som mulig. Jeg ser frem til å prøve meg på en “no summons, no assists”-run!
Suzanne kimer inn med sin mening
Plutselig kjente jeg igjen detaljer i illustrasjonene og eksposisjonen. Bosser man har drept, forholdet dem imellom, alt falt på plass.
Hah, særlig! Jeg vil gjerne ha et sammendrag av historien, uten hjelpemidler, takk. Lukk alle de hundreogfemtitusen fanene med wiki-artikler, slett plott-flytskjemaet du har lastet ned, og skru av den ørtende Youtube-videoen som gransker smulene med info man får i spillet ned i minste detalj for å prøve å finne ut av hva faen det er some foregår.
Er det virkelig dette som regnes som god historiefortelling i From Soft-universet? Jeg er absolutt en fan av «environmental storytelling» som det heter på godt norsk, og liker generelt at bøker/film/spill/tegneserier/whathaveyou ikke holder meg i hånda, men lar meg samle tråder og finne ut av ting på egenhånd, men altså, da må det jo være noen tråder å samle! Hvordan skal man få til det når mange av trådene er i skjulte områder? (eventuelt områder man bare galopperer gjennom fordi det er en million drager der…that’s on me.)
Du kødder nå?
I en bok kan man i det minste bla frem og tilbake for å dobbeltsjekke ting, i en film kan man spole tilbake (eller bare se den på nytt for det er bare snakk om 2 timer av livet ditt), og i de fleste spill finnes det en quest log man kan konsultere når man ikke husker hva en random NPC sa til deg for 30 timer siden. Men ikke i Elden Ring! Håhå nei!! Føkk deg hvis du ikke har hukommelse som en elefant og doktorgrad i tolke vage og unnvikende replikker!!!
140 timer har vi lagt ned i det her spillet og jeg fortsatt ikke hva en jævla Tarnished er? Jeg vet ikke hva slutten vi fikk egentlig betyr?? Jeg trodde kanskje bitene kom til å falle litt på plass på slutten, men aldri i livet har jeg vel blitt så skuffet over en cut scene! Mer vagt piss og vissvass??? Føkkings nonsens og pølsevev????
Og ikke bare er replikkene og historiesmulene altfor få og altfor vage, men de er jo også så klart preget av oversetterfeil, som gjør historien enda et hakk mer utilgjengelig!!
Jeg må jo bare være for dum til å skjønne hvor genialt dette spillet er, fordi det hylles jo i hytt og gevær?? Nå er riktignok Elden Ring mitt første From Soft-spill, men det blir nok mest sannsynlig mitt siste. Det er rett og slett ikke noe for meg. Vi viber ikke, som kidsa sier. Ikke at jeg synes det bare er dårlig, for det er ikke det; det er utrolig vakkert, imponerende stort og det er himla gøy å ri rundt og utforske ting (minus alle de helsikes fiendene). Jeg trenger bare mer. Litt mer håndholding. Ikke bare klipp navlestrengen og yeet meg ut i verden uten så mye som et «how do you do.»
