Plus Ultra!

Dere har kanskje lest anmeldelsen min av One Punch Man: A Hero Nobody Knows. En av tingene jeg klagde over i det spillet var hvor lang tid det tok før man endelig fikk starte spillet. En langvarig introduksjon, masse prating, treige tutorials. Når alle de tingene kombineres så kan det føles utmattende å faktisk komme i gang.

Som en kontrast åpner My Hero One’s Justice 2 som en knyttneve mot ansiktet. Vi får en kjapp intro i tegneseriestil, to tutorials som forklarer kontrollene, og så blir vi kastet til ulvene. For å gjøre ting enda bedre er tutorialsene satt opp slik at man ikke er låst til en bestemt rekkefølge.

 My Hero One’s Justice 2 plukker opp tråden akkurat der det første spillet forlot den. De unngår derfor å falle i animé-spill-fella hvor de starter helt på begynnelsen for hver oppfølger, og dermed må bite over mer og mer og mer og… Etter hvert har man seks sesonger og en film man må komme seg gjennom før man har tatt igjen serien, og endelig kan begynne på nytt innhold. 

Honest time: Jeg er ikke helt up-to-date med animén så jeg har ikke spilt story-modusen veldig mye. Den er heldigvis ikke fokuset til spillet heller. Man får småbiter av historien servert i samme tegneserie-format som før. Her brukes stillbilder fra animén kombinert med cell-shaded grafikk ved behov. En fiffig løsning som serverer litt fra originalkilden samtidig som utviklerne slipper å inkludere masse unødvendig filmfiler. Det er også milevis bedre enn massevis av tekstdialog. Igjen må jeg dra inn One Punch Man: A Hero Nobody Knows. Spillene kom ut omtrent samtidig, og begge er animé-sentriske.

For etter å ha spilt en stund er det åpenbart at de i MHAOJ2 har fokusert på å gjøre hovedspillet bra først, og så koblet på historiemodusen. Det er en sterk kontrast til OPM:AHNK hvor det virker som fokuset har vært på å lage en åpen verden først.
For fytti grisen! Slåssedelen av MHAOJ2 er kjempemorsom! Ikke bare flyter slåssingen godt, men den er også en fryd å se på. De har lagt mye jobb i å få modellene så tro til kildematerialet som mulig, og det bugner over av fine detaljer. Favoritten min blant disse må være det absolutt vanvittige antallet innspilte replikker. Når enkelte helter som har slåss i serien møtes får man servert spesielle voice lines, og det er skikkelig kult!

Slåssingen som sådan funker særdeles bra. Spesielt til et animé-spill å være. Man har enkle kombinasjoner på firkant, og spesialangrep på trekant og runding. I tillegg har man muligheten til å utføre Plus Ultra-angrep når super-meteret er fylt i varierende grad. Ett poeng gir et ganske flashy angrep, og tre poeng er helt over the top! I enkelte tilfeller slåss man sammen med andre helter som støttespillere, og om man da fyrer i veien et angrep mens man er i et team, som gir mening mtp historien, får man et komboangrep som er så effektivt og flashy at man trenger sveisebriller.

Jobben utviklerne har lagt ned i å få heltene til å føles forskjellige er helt fenomenal. Så langt har alle heltene føltes unike og hatt et stort mangfold i hvordan man må spille for å utnytte dem på best mulig måte. De ulike superkreftene (eller “quirks” som det kalles i dette spesifikke animé-universet) blir også godt representert. Jeg frydet meg skikkelig over at Ochako får ulike objekter til å flyte rundt seg og inkorporerer de i angrepskombinasjonene sine.

Men en skikkelig kul (og overdrevet) greie var jeg ikke forberedt på. Når kampene etter hvert tar av og man slåss i lufta, er det mulig å dælje motstanderen så hardt inni en vegg at kameraet snur seg og veggen blir gulvet. Kampen fortsetter i et par sekunder før man enten hopper videre eller faller ned. Det er en tøysete detalj, og jeg elsker det! Det finnes knapt en slåsse-animé hvor det ikke skjer, så jeg synes det er fint at de får det med.

Når man etter hvert går lei av å slåss og utforsker menyene litt kommer en over customization-delen. Her kan man tilpasse både heltene man spiller som, samt tittelkortet sitt. I sistnevnte kan man sette et profilbilde samt en liten frase. Kjekt å ha til flerspillerdelen! 

Om man ønsker å tilpasse favoritthelten sin kan dette gjøres på et utall måter. Det finnes flust av kostymer å kjøpe i butikken som låses opp via historiemodusen. Fiffig nok ser det ut som at man faktisk kan låse opp alle kostymedelene til de forskjellige heltene og bruke de om hverandre. Det finnes også mange forskjellige fargekombinasjoner.

Er man virkelig animé-nerd kan man også fryde seg over at det er store mengder voice lines å låse opp. Disse er hentet direkte fra hendelser og kamper i serien, noe jeg synes er en fin touch.

My Hero Academia One’s Justice 2 er et fantastisk superhelt-slåssespill forkledd som et animé-spill. Du trenger ikke like serien for å få noe ut av den spektakulære slåssingen, og det er mye gøy å hente i flerspilleren om du har en venn ved siden av deg i sofaen. Vel, når korona-karantenen slutter å være aktuell iallfall. Et pent kirsebær på en allerede velsmakende sundae er menymusikken. Jeg tror jeg aldri har likt det å henge i menyene så mye som i akkurat dette spillet, for det er noe oppløftende og lystig i tonene som bare gjør meg glad.

NB! Alle snakker japansk. Subs, not dubs, folkens!