Vi har, som dere sikkert har skjønt, isolert oss totalt fra omverdenen og har ikke forlatt leiligheten siden forrige mandag, hverken for jobb eller noe annet. Som gammel frilanser og bokorm greier jeg meg helt fint…Det står derimot litt verre til med Odd Karsten. Han sitter for øyeblikket i et hjørne og mumler ting til seg selv som:

You are a worm through time. The thunder song distorts you. Happiness comes. White pearls, but yellow and red in the eye. Through a mirror, inverted is made right. Leave your insides by the door. Push the fingers through the surface into the wet.

Bedre sent enn aldri

Apropos mumle ting til seg selv, vi har brukt den nyvunne fritiden vår på å dykke ned i backloggen og fullføre Hellblade: Senua’s Sacrifice. Og for en opplevelse det var! At jeg ikke har tatt meg selv i nakken og satt meg ned med dette før?

Hellblade: Senua’s Sacrifice, fra Ninja Theory, handler veeldig kort fortalt om Senua som har dratt til Hel for å hente tilbake sjelen til sin avdøde kjæreste, Dillion. Det er en fortelling, og kjærlighetshistorie, som henter masse inspirasjon fra all slags mytologi, men spesielt gresk og norrøn.

Det er et fantastisk atmosfærisk og vakkert spill, med en utrolig kul fremstilling av norrøne skikkelser og myter. Som en som har lest nesten alt som er å lese om vikinger og norrøn mytologi, er jeg ekstremt fornøyd med hvordan Ninja Theory har tolket dette materialet på.

Det skal sies, Senua er én badass dame! Det å begi seg ut i kamp med henne er en føkkings fryd! Måten hun beveger seg på, og sverdteknikken hennes, ser himla troverdig ut. Samtidig det føles veldig realistisk. Angrepene hennes er megakule og flyter godt (når man først får teken på dem). Det å blokkere et angrep med perfekt timing enormt tilfredsstillende. Det samme er det å lande det avgjørende slaget. Eller få til en spesielt kul kombo.

Senua og stemmene

Senua er ekstremt godt spilt av Melina Juergens. Hun føles også veldig troverdig som menneske og som historisk/mytologisk skikkelse. Man knytter lett et tett bånd til henne, noe som gjør det vanskelig å komme seg gjennom spillet uten noen som helst følelsesmessige mén.

Det som skiller Senua fra andre helter er at hun lider av psykose og vrangforestillinger. Hun hører stemmer. Minnene hennes kommer litt hulter til bulter og er alle forvridd på et eller annet vis. Og hun har generelt vansker med å skille fantasi fra virkelighet. Det er en himla spennende måte å fortelle en historie på, for du er aldri helt sikker på hva som faktisk stemmer. Men det gir også rom for å lage noen veldig spennende puzzles. Det Ninja Theory har gjort i dette spillet er å laget gåter, oppgaver og omgivelser som er basert på, og etterligner, noen av de faktiske symptomene til Senuas lidelser.

Der spill som Please Knock on My Door er basert på spillutviklerens egne levde erfaringer og spill som GRIS fremstiller en følelsesmessig vanskelig situasjon de fleste har litt erfaring med – sorg – velger Hellblade å portrettere andres levde erfaringer med de psykiske problemene Senua lider av, og ta utgangspunkt i forskningen som er blitt gjort på disse områdene.

Symptomer som spillmekanikk

Det er massivt og komplekst stykke arbeid. Man skjønner ikke helt hvor komplekst det faktisk er, eller hvor dypt Senuas vrangforestillinger faktisk går, før man har spilt gjennom hele spillet, og sett featuren som følger med. Ninja Theory har gjort en kjempejobb med å ta folks opplevelser med psykiske lidelser og gjentolke dem på en måte som fungerer i et spill. De har også gjort en kjempejobb med å skape empati og forståelse for de som lider av angst, depresjon, vrangforestillinger og psykoser.

Men kanskje det viktigste de har gjort er å gjøre spillere verden over oppmerksomme på at det ikke alltid er selve lidelsene som gjør mest skade, men de negative holdningene og stigmaet rundt dem.

Hellblade: Senua’s Sacrifice er et stressende, skummelt og krevende spill. Det har noen av de vakreste, og emosjonelt utmattende og gripende slåsskampene jeg har vært borti (ja likhavet og den siste avgjørende kampen, jeg ser på dere). Du kan ta deg faen på at jeg sippet som en liten unge da rulleteksten endelig kom. Som Senua snublet jeg blodig og forslått ut på den andre siden, og var ekstremt takknemlig for at jeg hadde fått bli med på reisen.

Hvis du ikke har spilt Hellblade: Senua’s Sacrifice ennå, hva faen venter du på?

P.S. Oppfølgeren kan ikke komme fort nok. Hellemann, for en trailer!