Jeg og Odd pløyde oss gjennom The Last of Us (som jeg ga opp halvveis forrige gang fordi kontrollene var så trege og klossete), samt Left Behind, før vi kastet oss rett ut i Part II. La oss få det mest åpenlyse ut av verden først: The Last of Us Part II er et ganske spektakulært, blodig og brutalt spill! Kontrollene har blitt overhalet og det føles ikke ut som man vader like mye gjennom sirup lenger. Grafikken er fantastisk, jeg digger spesielt alt arbeidet de har lagt ned i håret til karakterene, lyddesignet er superbt og avskyelig, omgivelsene er flotte, været er troverdig og de andre karakterene som er med deg gjør faktisk nytte for seg.

En forbedring fra forrige spill

Og kan jeg bare nevne hvor utrolig kult det er å se såpass atypiske hovedkarakterer i et AAA-spill?! Ellie og Abby (eller Abbae <3) byr på representasjon som er sårt savnet og sår trengt i denne bransjen. Ikke bare er de kvinner, de ser også ut som normale kvinner og ikke overseksualiserte puppemonstre og i tillegg Ellie er i skeiv – uten at det brukes som et sjokkelement, et plot point eller noe som skal outes for så å begraves. Romansen hennes er front and center og det føles så fint. I tillegg får vi en del viktig representasjon i Dina, Jesse og Lev – dog sistnevnte kunne blitt håndtert bedre. Trykk her for å finne noen som kan forklare akkurat det bedre enn meg.

The Last of Us Part II funker faktisk som spill, i motsetning til The Last of Us som bare funket som fortelling/film (vet det er mange som er uenige i denne høyst subjektive meningen og det er helt greit). Jeg koste meg med å spille TLoU2 … eller ‘koste meg’ er kanskje ikke en helt riktig beskrivelse. Jeg var konstant stresset og intenst konsentrert gjennom hele spillet. Jeg hylte ofte. Trykket på feil knapper ved et uhell og molotovet meg selv i trynet ofte. Brølte «hvem faen er det som ser meg nå?!» når den ekle «noen ser deg»-lyden bygget seg opp til et crescendo. Krøket meg sammen i sofaen da jeg hørte den lett gjenkjennelige plystringa til arrfolket. Lente meg til siden og strakte hals for å se bedre rundt hjørner. Og ga sporenstreks fra meg kontrolleren da Abby måtte ned i kjelleren til sykehuset og vi hørte noe stort brøle inni en ambulanse.

Intenst, engasjerende og til tider enorm frustrerende

Dette spillet engasjerte meg fra første filmsnutt og førte til at vi ofte ble sittende og spille seks til åtte timer i strekk. Siste kvelden satt vi i 11 timer for å bli ferdige. The Last of Us Part II har fått meg til å føle veldig mye forskjellig. Det spiller (høhø) på et bredt følelsesregister og blant sjokkerte gisp, smått bekymrede «hva var den lyden?» og triumferende «nu kjör vi, jävlar» var det også en del riving i hår, hytting med neven og brøling i ren frustrasjon.

Frustrasjon er kanskje den følelsen jeg har kjent mest på i løpet av min tid i regnfylte Seattle. Jeg var frustrert fordi hele scenarioet i dette spillet kunne vært unngått hvis Joel hadde tatt tak i problemene sine i første spillet, og bare snakket med noen om det som rører seg i hodet hans. Det kunne vært unngått hvis Marlene bare hadde snakket med Joel OG Ellie FØR operasjonen. På samme måte kunne mye av konfliktene i The Last of Us Part II vært unngått hvis bare Ellie hadde snakket om følelsene sine til Dina, for eksempel, og fått litt hjelp til å prosessere sorgen sin. Dessverre er det mangel på kvalifiserte psykologer i postapokalypsen.

Kommunikasjon er viktig. Jeg føler det er et av poengene til Neil Druckmann. Et annet poeng er hvor grensen går mellom selvforsvar – det du er nødt til å gjøre for å overleve – og det omstendighetene krever av deg, og en murderous rampage… men det poenget koker litt bort i all den (u)nødvendige volden.

Struktur, schmuktur

Noe annet som frustrerte meg uten like var strukturen i historiefortellingen. I The Last of Us Part II får vi servert tilbakeblikk, drømmesekvenser og parallelle perspektiver om hverandre, samt en stor mengde Symbolikk. Noe av det funker og bidrar til narrativet, mens resten ødelegger flyten i spillet og gjør at det føles en smule sprekkeferdig, spesielt når man kommer til slutten som faen meg aldri tar slutt. Er dette Death Stranding, eller hva?!

De fleste tilbakeblikkene til både Ellie og Abby er unødvendige. Ellies tilbakeblikk kunne blitt håndtert via innlegg i dagboka hennes, mens Abbys kunne blitt bakt inn i hovedfortellingen. Vi trenger ikke et 20 minutters tilbakeblikk som etablerer at Abby har høydeskrekk – den fysiske reaksjonen hun har når hun tar heisen sammen med Lev holder i massevis. Ellies viktigste tilbakeblikk, som strengt tatt er det eneste vi trenger, får vi servert helt på slutten av spillet. (Dette tilbakeblikket avslører forøvrig at Joel ikke har lært en dritt av alt det som skjedde i første spillet og det som har skjedd siden. Enda en ting som gjør meg så hinsides FORBANNA.) Abbys viktigste tilbakeblikk –  som er der for å slå oss over hodet med hvem Abby er, hvorfor hun hater Joel og hvorfor det Joel gjorde mot faren hennes er så dritt – får vi servert helt i begynnelsen. Alt annet er litt unødvendig fluff. Det samme er tre drømmesekvenser som skal gi oss et hint om Abbys sinnstilstand. We get it!

Jeg synes strukturen i spillet kunne vært mye bedre, og for meg hadde det gitt mer mening om vi hadde spilt Ellie og Abby litt i tandem med hverandre. Så istedenfor Ellie Day 1-3 og så Abby Day 1-3 hadde det vært mer interessant med E-1, A-1, E-2, A-2, E-3, A-3. Det hadde gjort fortellingen til Abby hakket mer spennende og intens, for da hadde det faktisk stått noe på spill hver gang Abby havner i fare. Med den gjeldende strukturen vet vi at Abby overlever til Dag 3, så alt som skjer med henne før det mister noe av nedslagskraften sin fordi vi vet at det kommer til å gå «bra» med henne. Jeg var ikke ordentlig bekymret for Abby før helt på slutten. Og damn, jeg så ikke den vendingen komme, til tross for at spillet frem til det punktet hadde vært noe forutsigbart. Hele sekvensen i Rattler-leiren er et knyttneveslag rett i trynet, ass!

Apropos forutisgbarhet: historien i The Last of Us Part II er ikke ny. Vi har sett den før i greske tragedier, norrøne ættesagaer og western-filmer. Vi har sett det før i Walking Dead, The Road og I am Legend. Heldigvis for The Last of Us Part II får spillmediet det til å føles nytt og fresht, mye fordi vi får delta i og oppleve historien på en måte som ikke har vært mulig før. Spill gir oss muligheten til å gå noen mil i andres sko, på begge sider av helt/skurk-linja.

The good, the bad and the infected

Men det er aldri noen ordentlig tvil om hvem som er helten og hvem som er skurken i dette spillet. Ellie går så langt over streken at den har forsvunnet et eller annet sted over horisonten. Ja, det som skjedde med Joel var fælt! Men det burde virkelig ikke komme som en overraskelse på noen at det kom til å skje (spesielt ikke når man kommer rett fra første spillet… jeg mener, jesus kristus, mann.) Jeg skjønner godt at Ellie vil hevne seg, men måten hun hevner seg på er så uproporsjonal at jeg blir helt matt. Hun blir for Abby og WLF det Joel var for Fireflies i første spillet. Og så fatter hun ikke at Abby vil komme til å hevne seg tilbake fordi hun mener de er skuls. Jeg har revet meg veldig mye i håret over hvor dum Ellie er i dette spillet. Samtidig er hun en veldig traumatisert 18-åring så evnen til å forutse konsekvensene av handlingene sine er kanskje ikke helt på topp.

Et annet frustrasjonsmoment var hvor tykt Naughty Dog smurte på for å få meg til å føle de riktige tingene på de riktige stedene (for det meste dårlige samvittighet … *host Alice host*). Samt hvor mye arbeid de la ned i å framstille Abby og faren hennes som gode mennesker. Dette for at vi skal skjønne at det Joel og Ellie gjør mot dem er ille. Sannheten er at det hadde vært like ille uavhengig av omstendighetene. Uansett om faren til Abby hadde vært skikkelig kjip og ikke reddet ville dyr på fritiden, og Abby hadde vært en venneløs drittsekk. Det er litt mangel på nyanser her og personlig så synes jeg det forringer spillet en smule. Apropos mangel på nyanser: Hva er greia med Seraphites? Som skurkefaksjon med stor S føler jeg de var litt underutviklet og slengt på i siste liten. For ikke å nevne Rattlers! Jeg mener med WLF, Ellie og co og Infected var det virkelig nødvendig med en gjeng med religiøse fanatikere og sadistiske slavehandlere? Jeg vet ikke, ass. Skumle var de i hvert fall.

Hevn: Litt bra og litt dårlig

Den underliggende filosofien til spillet virker å være «Killing good people is bad. Killing bad people is good» når den egentlig burde være «killing people is bad» – fordi det er tross alt ikke så mange igjen av dem… Spillet virker å ville si noe dypt om hevn også, men blir liksom ikke helt enig med seg selv om hva. Hevn er i utgangspunktet dumt, men bra så lenge du kan rettferdiggjøre det – men hvor langt er egentlig folk villige til å strekke seg for å rettferdiggjøre hevnen sin ovenfor seg selv og andre? I Ellie sitt tilfelle? Jævlig langt. Og spillet ender opp med å legitimere rettferdiggjørelsen hennes fordi hun gjør EN BRA TING og får fred i sjela og greier å gi slipp på sinnet sitt/sorgen sin/Joel.

Til slutt; hvorfor er ikke infected hordes og Ellies immunitet en større greie i dette spillet?! OG HVORFOR FÅR VI IKKE VITE HVORDAN DET GÅR MED ABBY OG LEV??! (er det fordi det kommer en DLC? Eller blir Abby hovedkarakteren i TLoU Part III??)

Jeg vet jeg høres veldig kritisk ut, men dette er ærlig talt bare småpirk på et spill som jeg likte veldig godt. The Last of Us Part II fikk meg virkelig til å sitte igjen med mange blandede følelser og tanker. Og er ikke det hele poenget med kunst?