Deliver Us Mars er oppfølgeren til Deliver Us the Moon og foregår, ikke overraskende, på den røde planet. Dette romeventyret har vært både utrolig spennende, og enormt frustrerende.
Spillet foregår ti år etter hendelsene i Deliver Us the Moon. Menneskeheten er på randen av utryddelse takket være klimaendringer, sult og mangel på ressurser – høres det kjent ut? Forskerne og astronautene i World Space Agency er delt i to. En gruppe vil redde Jorda. Den andre vil starte på nytt en annen plass. Disse kaller seg Outward. Men det finnes bare nok ressurser til å gjøre en av delene. Starte på nytt-gjengen utfører et aldri så lite kupp og stikker av med tre hyper-avanserte Arks og lar resten av menneskeheten klare seg selv. År seinere får Redde Jorda-gjengen en kryptisk beskjed fra Outward og bestemmer seg for å snekre sammen et romskip med sine siste ressurser og dra til Mars for å undersøke opphavet til meldingen.
To infinity… and beyond!
Ombord er Kathy Johanson. Hun er verdens yngste astronaut og dattera til Isaac Johanson. Han er en av hjernene bak kuppet og en kjenning fra Deliver Us the Moon. Med seg på laget har hun Claire Johanson, Sarah Baker (også kjenninger fra DUtM) og Ryan. De kommer seg til Mars i papp- og gaffateipromskipet sitt, men det har sin pris. Vel nede på den røde planeten finner de gruver, fabrikker og boliger – men alt er forlatt. Det eneste som er igjen er hologrammer som gir et lite innblikk i hvordan livet til kolonistene har vært – spoiler alert: De har ikke hatt det så jævlig greit. Etter hvert som man nøster opp i de gjenglemte trådene, blir det fort tydelig at noe har gått veldig veldig galt med Outward.
Jeg vil ikke si så veldig mye mer om historien enn det. Annet enn at det er en solid, dramatisk og intens scifi-fortelling om håp, familie, traumer, overlevelse, valg, konsekvenser og menneskets natur. Narrativet blir godt hjulpet av meget godt og overbevisende stemmeskuespill, som greier å veie opp for at ansiktsanimasjonene ikke er de beste….wonky og janky er gode norske ord jeg heller ville brukt.
Klatrehelvete
Apropos wonky og janky… Du vet når noen har funnet en Greie og virkelig lagt sin elsk på den? For forfattere er det spesifikke ord og uttrykk. For Stephenie Meyer er det «chuckled», for Sarah J. Maas er det «roared» og «alphahole» og for Steven Erikson er det «potsherd». Regissører har andre Greier. For Tarantino er det føtter, for eksempel. KeokeN har definititv funnet sin Greie i Deliver Us Mars og det er klatring med isøkser. Vertikalt, horisontalt, sirkulært, inne, ute, you name it! Hvis du må komme deg fra A til B kan du banne på at du må isøksklatre hele eller deler av veien. I seg selv er det ikke så ille og i begynnelsen er det ganske kult, men etter hvert blir det litt vel mye.
Og når tingene du skal klatre på begynner å spinne eller falle eller blir elektrifisert, og du plutselig må klatre fort, da blir de trege, buggy og upresise kontrollene plutselig jævlig frustrerende. De gangene jeg døde i Deliver Us Mars var det pga klatringa. De gangene jeg ble så rasende at jeg ville kaste PS5-kontrolleren lukt inn i TVen var det på grunn av klatringa. De gangene jeg bare ga opp på hele driten var det på grunn av klatringa. Nå som jeg tenker på det, så ga jeg faktisk helt opp på Deliver Us the Moon på grunn av lite samarbeidsvillige kontroller.
It’s not Mars delivery, it’s Mars DiGornio
Det er i tillegg altfor mange bugs! Jeg har måttet starte spillet på nytt SÅ mange ganger fordi en dialog ikke settes i gang, robot-kompisen min sitter fast en plass så jeg ikke får åpnet en dør, button prompts ikke funker osv.
Det er så synd, for resten av spillet er jævlig bra! Det bare suger litt å faktisk spille det. Det har noen sekvenser som er helt bonkers! Spesielt inni romskipene, hvor det føles som om man faktisk er en astronaut som er i ferd med å skytes ut i verdensrommet. Omgivelsene, både inne og ute, er kjempeflotte, dog litt tomme og ensomme, og det er utrolig spennende å gå rundt og utforske. Jeg skulle kanskje ønske puzzlene var litt mer varierte. Det er strengt tatt bare to typer. Men det irriterer meg ikke på langt nær så mye som den helvetes klatringa.
Men jeg er glad jeg holdt ut. Det var verdt det til slutt. Og jeg er veldig spent på hva KeokeN finner på neste gang, for den slutten… satan.
