En Pride-liste med skeive filmer i slutten av juli? Det stemmer, bitches! Pride er aldri over. Pluss, her i Trondheim får vi ikke Pride-parade før i september. Jeg har et hav av unnskyldninger på lager og jeg er ikke redd for å bruke dem.

Denne lista har gått gjennom så mange utskiftninger at den er en helt annen liste enn jeg begynte med. Det er vanskelig å velge fra en så rik sjanger som skeive filmer, men jeg har prøvd å gå for en blanding av populære storfilmer og mindre kjente uavhengige filmer. Det er ingen dokumentarer her, rett og slett fordi jeg ikke har sett nok av dem enda. Sannsynligvis blir denne lista helt annerledes neste år, om jeg overlever vinteren.

Ettersom oss skeive ofte har opplevd traumatiske hendelser på grunn av vår identitet eller vårt uttrykk, er det flere skeive filmer her som kan bli ubehagelige for folk. Jeg anbefaler derfor å lese om hver enkelt film før du bestemmer deg for å se den, IMDb har en “Parent’s Guide” under hver film man søker opp som vanligvis gir deg grei oversikt. Jeg bruker nettsida Does the Dog Die, som har en lang liste med crowdsourcede trigger warnings, men hvor komplett den er avhenger av hvor mange som har sett filmen. Uansett kan det være lurt å ta til google i noen minutter. Ok, nok babling. Filmtid!

To Wong Foo (Thanks for Everything, Julie Newmar) (1995)

Noe av det jeg skammer meg mest over i hele livet er at jeg ikke så To Wong Foo før mars 2023. Nå er det vanskelig å forestille meg hva livet var uten. Jeg kunne skrevet en doktorgradsavhandling om alt som fungerer i denne filmen, men av og til er det verdt å peke på det mest åpenbare, nemlig rollebesetningen. Patrick Swayze, Wesley Snipes og John Leguizamo gir alle noen av sine karrierers sterkeste opptredener, i roller som kanskje er ukarakteristiske for alle. Særlig Patrick Swayze, som i 1995 var et macho-ikon i populærkulturen, glir helt uanstrengt inn i rollen som Vida, og er, til tross for at han ikke var skeiv (såvidt vi vet hehe), ett hundre prosent overbevisende fra første sekund.

Kjemien som oppstår mellom de tre hovedstjernene er i seg selv nok til å skape en underholdende film fra start til slutt, blant annet manuset, som jeg anser som en av 90-tallets beste komediemanus(!), bunnsolid regi fra Beeban Kidron og mye, mye mer. Jeg har allerede kuttet ned over 70% av det jeg originalt skrev om denne filmen, så jeg skal runde av: To Wong Foo er en hysterisk morsom, bitende vittig og hjertevarmende film som jeg tror vil være et blinkskudd for så godt som alle skeive. Bare se den!!!!

Breakfast on Pluto (2005)

Jeg så denne filmen fordi jeg så en Cillian Murphy-edit på tiktok (ikke spør) hvor han plutselig dukka opp i full drag, og da hadde jeg ikke noe annet valg. Breakfast on Pluto følger en ung transkvinne som gir opp å bli akseptert i hjembygda si i Irland og drar til London på jakt etter moren sin. Filmen er basert på en roman med samme navn fra 1988, og det er kanskje adapsjonen som er det svakeste aspektet her, men det plaget meg ikke nok til at jeg ikke klarte å ignorere det (jeg tror jeg kanskje var fem år gammel den første gangen noen kalte meg en flisespikker).

Cillian Murphy er strålende og har en skikkelig stage presence, regien og kinematografien er solid, og med den irske borgerkrigen som et konstant bakteppe er dette en film som har mye å si, sier det godt og stikker seg ut blant filmer om transopplevelsen. Verdt å se bare for Cillian Murphy, gjerne back to back med Oppenheimer (2023).

Mean Girls (2004)

Ok, ok. Jeg vet at det bare er to åpent skeive karakterer i denne filmen. Og at skeive ikke er i front her. Men jeg vil argumentere i dens favør: Mean Girls er laget for the girls and the gays. Den er også laget for de som kjenner igjen en jævla god film når de ser den. Hele veien gjennom har vi sterk regi fra Mark Waters, et utmerket manus fra selveste Tina Fey, og jevnt over suverent skuespill fra hele besetningen. Og denne filmen har stil. Fey og Waters tøyer virkeligheten i absurd retning, men fordi alt er så gjennomført fungerer det perfekt. Første gangen jeg så dyrescenen som Cady hallusinerer fikk jeg totalt sammenbrudd og måtte sette filmen på pause til latterkrampen var over.

Forøvrig nekter jeg å se remaken som kom ut i år. Originalen føles fortsatt like relevant som den var for tjue år sida fordi manuset rett og slett er så bra, og jeg klarer ikke se for meg hva som kan forbedre eller fornye konseptet. La Mean Girls være i fred. (Mean Girls 2 er helt forferdelig dårlig, og Mean Girls The Musical manglet sjarmen til originalen. Red.anm.)

The Rocky Horror Picture Show (1975)

En klassiker er en klassiker. Og for en klassiker Rocky Horror er! The Rocky Horror Picture Show har helt siden starten vært et samlingspunkt for skeive, og nesten 50 år senere står den igjen som en av de tidligste åpne og uforskammede fremstillingene av skeive, særlig bifile og ikke-binære, på den store skjermen. Bare det er nok til å fortjene en plass på denne lista, men i tillegg er den morsom, sangene er catchy, besetningen er fenomenal og filmen er rett og slett bare jævla god. Rocky Horror er en av mine favorittmusikaler noensinne, og jeg er irriterende kresen når det kommer til filmmusikaler. Om du ikke allerede har sett den hundre ganger, er den beste tiden å se den i går, men i dag funker også.

Liquid Sky (1982)

Denne kommer med et fjell av advarsler. Liquid Sky diskuterer tunge, tunge tema som skeive blir utsatt for. Den er på ingen måter konvensjonell i sin historiefortelling eller stil, og man kan kanskje beskrive den som “eksperimentell”. For å være helt ærlig er ikke dette en film jeg tror jeg kommer til å se igjen med det første.

Det som gjør at jeg føler at denne filmen allikevel fortjener en plass på denne lista, er at den fremstiller det skeive miljøet i 80-tallets New York gjennom en kunstnerisk linse som jeg ikke har sett før eller siden. Desperasjon, nedbrutthet og ensomhet på denne skalaen er ikke noe jeg ser ofte, verken i skeiv uavhengig film eller mainstream Hollywood, og viser en side av det skeive miljøet som man som filmskaper vanligvis unngår, rett og slett fordi det kan bli for mørkt. Om Liquid Sky er for mørk er det nok delte meninger om, men for min del var dette en interessant opplevelse som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Jeg har prøvd forgjeves å finne ut om regissør og manusforfatter Slava Tsukerman er skeiv, men jeg har en Feeling.

Etter jeg så at noen på letterboxd si at all musikken i denne filmen høres ut som Pokemon-musikk har jeg ikke helt klart å tenke på den på samme måte. Fuck you til den personen. Men også takk.

Pride (2014)

Er det billig å ha en film som heter Pride på en liste over skeive filmer? Kanskje. Bryr jeg meg? På ingen måte. Denne filmen beskrives flere steder som “hjertevarmende” og en “lykkepille”, og jeg er på mange måter enig, men du må ikke tro at dette er en overfladisk happy-go-lucky-opplevelse. Pride styrer ikke unna tunge og viktige tema, men lar aldri ting bli for mørkt. Skeives rettigheter, AIDS-pandemien, arbeiderrettigheter og sosialisme møtes i denne filmen, holdt sammen av en god dose humor, og gir oss en triumferende, tankefull og ja, hjertevarmende skeiv film. Anbefales på det varmeste!

Benjamin (2018)

Benjamin er et kleint, søtt og morsomt portrett av en ung homofil filmskaper som til tross for sine sosiale utfordringer snubler inn i et romantisk forhold mens han sliter med å ferdigstille sin nyeste film. Om du strever med pinlige øyeblikk og god gammeldags cringe vil denne filmen sannsynligvis være uutholdelig for deg. Men uansett hvor smertefulle enkelte scener er, er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av Simon Amstells intime registil og Colin Morgans suverene skuespill. Filmen drypper av karisma, pinlig humor og ung kjærlighet, og er verdt et forsøk for alle som liker litt uvanlige kjærlighetshistorier. Og om du bare har sett Colin Morgan i BBC’s Merlin er dette en must-watch.