Halla på ræ! Navnet mitt er Stryder Ryder og jeg er menneskenes Pathfinder her i Andromeda. Så langt har jeg cruisa rundt galaksen i ca 70 Jord-timer. Aner ikke hvor mye det er i Andromeda-tid, men vil tippe på en 4-5 måneder? Faren min sa «sjalabais» så fort vi kom hit, og broren min er fullstendig ubrukelig, har gått helt i koma liksom, og hjelper ikke til overhodet. Jeg har glemt hva han heter, og er ikke helt sikker på hvordan han ser ut lenger heller. Heldigvis har jeg SAM, en superulovlig, og superavansert AI implantert i hodet, som funker som en slags GPS og temperaturmåler når jeg drar ut på roadtrips og sånt på nye steder.

Så langt har jeg fått mekka sammen noen bosetninger på en 5-6 planeter, og sørga for at ikke alle bare dauer så fort jeg drar min vei. Det er en fulltidsjobb, tro meg! Er det ikke det ene så er det faen meg det andre.

«Hjelp, lufta her er giftig og vi dør hvis vi puster, men vi dør også hvis vi ikke puster!»

«Hallo, det er så kaldt her at jeg får frostbitt og mister en finger eller en tå hver gang jeg går ut døra!»

«Uhm, det er skikkelig, ubehagelig varmt her, og det er synkehull som sluker bosetningene våre, vi har ikke nok vann, solkrem er ikke oppfunnet i denne galaksen ennå, og så er det også en kjempestor, mystisk orm som herjer rundt i ørkenen der ute!!»

Det tar jo aldri slutt! Alltid er det et eller annet som må fikses. Jeg har jo tross alt egne ting jeg skal gjøre også, som å… ehm…skanne noen lik da, finnen noen sånne glødende minnekuler eller whatever, identifisere noen steiner, plassere noen sånn derre forward stations (det tok meg forøvrig  17 Jord-timer, eller ca 3 Andromeda-uker før jeg skjønte at det var mulig med fast travel mellom dem. Tror du jeg følte meg høy i romhjelmen da eller?! Synes jo kanskje noen på crewet mitt kunne sagt i fra, da), og så har jeg et stort, superviktig oppdrag som kanskje har gått litt i glemmeboka… Men jeg tror jeg har fullført sånn ca 60% av det.

Jeg har støtt på noen romvesener, men de var ikke spesielt interesserte i å prate eller bli venner, de foretrekker skyting og kidnapping, og det funker fint for meg, det. Eller, slåssdelen er kos, fordi jeg har mad skillz, men synes ikke det er sånn himla kult at de driver å kidnapper folk hele tida. Blir jo faen meg bare mer arbeid på meg.

«Buhuu, hele familen min er borte! Du må hjelpe meg, Pathfinder, du er mitt eneste håp! »

«Ro ned trusene, littegrann a, «sier jeg, «de folka der har garantert allerede blitt spist, men hvis jeg kommer over restene dems, skal jeg ta dem med ti ræ».

Andromedas store helt, det er meg, det.

Har også støtt på noen andre romvesner som er mye vennligere, men som ALDRI slutter å prate. Jeezes! De har folk som reddes, folk som hevnes, våpen som må finnes, hellige gjenstander som må graves opp, monstre som må drepes. Hvordan i helvete klarte de seg før jeg dukka opp??

Så, ja mye å ta seg til… Jeg har rukket å bli en level 52 Pathfinder, men ennå ikke fått pult. Men satan, jeg har til gjengjeld kanskje den beste mineralsamlinga i hele galaksen!