23.04.2025 – Vi har endret litt på avsnittene etter «Future of Xbox» nederst i teksten.

Den 10. april 2025 startet Rune Fjeld Olsen en tråd på Bluesky hvor han ønsket en diskusjon rundt dekningen av Microsoft. Dette fordi Microsoft står anklaget for å supplere teknologi til den israelske hærens folkemord i Gaza. The Boycott, Divestment, Sanctions (BDS) ønsker derfor en boikott, og det er på bakgrunn av dette Rune Fjeld Olsen først spør hvordan spillpresse bør gå frem i sin dekning av alle ting Microsoft.

Og det er et godt spørsmål, skjønt det må fortone seg som banalt for de som faktisk lar seg ramme av konflikten. Likevel er det en realitet vi ikke er unntatt, all den tid Microsoft er en betydelig aktør innen kommersiell hjemmeteknologi og utvikling. Hvordan skal man forholde seg til dette?

Reklame eller nyheter?

Boikott og journalisme må ikke nødvendigvis være gjensidig utelukkende. Man kan gjøre begge deler samtidig som man ivaretar presseetiske prinsipper. I tilfellet Microsoft er det mer enn betimelig å formidle kritikkverdige forhold som ellers ikke er forbeholdt offentligeheten. Å vike fra dette prinsippet, der det hører hjemme, reduserer journalisme til markedsføring.

Pressen (og da særlig spillpressen) er allerede sterkt disponert for dette, da det ofte er en journalistikk som lar seg blende av «produktet.» Konsollen, spillet, spillefilmen basert på spillet. En teaser, trailer, nyhetsbrev eller lekkasje kan bli gjenstand for spekulativ «hva hvis»-føleri som fyller den daglige produksjonskvoten. Og hva angår anmeldelser er omtale, uavhengig av karakter, likevel omtale.

Det er ikke dermed sagt at spillpresse ikke er i stand til å dekke omstendighetene rundt. En trenger ikke se lenger enn Jason Schreiers forfattervirke for en innføring i dette.

Journalist eller markedsfører?

Fredrik Olimb, sjefredaktør hos Gamer.no, vekter blant annet frem Vær Varsom-plakaten og pressens samfunnsrolle som å være sentralt i dekningen av kritikkverdige forhold. Og vi er ikke uenige, men det virker som om han argumenterer ut i fra en forståelse om boikott som total redaksjonell vegring. Det gjør dermed hans retoriske spørsmål vanskeligerer å forstå.

«Hva kan du skrive om hvis du kun skal skrive om etiske, kapitalistiske konglomerater[sic]?»

Med disse premissene til grunn, nær sagt hva som helst, ettersom markedsliberalisme og etikk oftere enn ikke er gjensidige utelukkende, hvis friksjoner er vann på mølla for redaksjonelle nyhetsmedier. Tross alt ble nyhetene om Microsofts forhold til Israel «lekket» i stedet for kunngjort, og interne protester i selskapet har allerede kostet ansatte jobben.

Snarere tror vi at dette blir et større problem i omtaler og anmeldelser, ettersom å ta høyde for «omstendighetene» – være seg økologiske, politiske, økonomiske eller teknologiske – i det hele tatt er en slags kognitiv dissonans, som må ofres på alteret av individuell journalistisk praksis. På overflaten må det virke absurd å spørre hva den spillmekaniske flyten i Call of Duty har å gjøre med amerikansk imperialistisk propaganda, men det kan ha alt å si dersom det amerikanske militæret krediteres i rulleteksten.

På bakgrunn av dette må vi ikke forstå en «Microsoft-boikott» som å være total redaksjonell vegring i dekning av Microsoft. Kultur skjer derimot ikke i et vakuum. Ensrettet omtale eller ikke, kan være forskjellen på å løpe markedskreftenes ærend på andres bekostning og å kritisere det; å rette seg etter en dominerende hegemoni eller utfordre den.

Å gjemme seg bak ytringsfriheten

Vi har vært her før. Da norsk spillpresse i 2023 skrev omtaler av Hogwarts Legacy, var det også Rune Fjeld Olsen som startet debatten. For all del, Rune nevner problematikken med J.K Rowling, men det er mager kost for et lisensiert produkt som, til tross for inklusivt design, likevel er til enorm økonomisk gevinst for en av verdens mest uttalte transfober.

I et bredere perspektiv er dette også penger som, direkte eller indirekte, finansierte gjennomslaget for lovgivning som utelukker transkvinner fra å regnes som kvinner i juridisk forstand.

Den gang kritiserte vi Rune for å bagatellisere transpersoner da han kalte spillet en «virtuell pridefest hvor alle er invitert.» I ettertid vil vi presisere at dette ikke skal forstås som en kritikk av Rune personlig, men en kritikk av det bredere mediepolitiske landskapet man befinner seg i når kritikkverdige forhold skal anerkjennes.

En korsvei vi kommer til alt for ofte, enten det handler om trakassering og overarbeid, eller transfobi og folkemord. Nå er vi altså her igjen.

Kjære, kollegaer

Vi har hatt måneder på måneder med diskurs om hvorvidt det er ok å spille og/eller anmelde Hogwarts Legacy.

En av verdens største selskap

Microsoft er en allestedsnærværende hjørnestein i vår felles digitale hverdag, med en samlet verdi et sted mellom 2 600 til 3 000 milliarder dollar, over 200 000 ansatte og kontorer i mer enn 100 land. Hva vi velger å dekke eller ikke, og hvordan vi gjør det, er ikke en apolitisk selvfølgelighet, men prioriteringer gjort i kraft av redaksjonelle, og derfor politiske, føringer og overbevisninger.

Microsoft eier noen av verdens største varemerker innen spillindustrien. Dette er bare noen av selskapene de har kjøpt de siste årene.

Nyheter skal formidles, men anmeldelser er et annet vesen. Å omtale Microsofts samarbeid med den israelske hæren på den ene siden, men samtidig anmelde et produkt finansiert av selskapet for øvrig, forstår vi som en paradoksal overlagt vilkårlighet. De er systematisk nedfelte redaksjonelle beslutninger, som tas på bakgrunn av (blant annet) hva som (forhåpentligvis) trekker lesere.

Dette har man både som presse og publikum forutsetninger for å stritte imot. Da det kom frem at utviklerne av Fallout: New Vegas ble nektet bonus, var det fordi Metacritic-scoren ikke havnet over en viss arbitrær verdi. Følgelig står man, som presse, i posisjon til å stritte imot praksisen rundt karakterlegging, dersom det brukes som økonomisk pressmiddel.

Apolitisk kultur?

I flere tiår har spillmediet proklamert sin egen kulturelle relevans. Det er i det hele tatt ironisk, om ikke et anfall av ør selvsabotasje, at pressen (som f.eks Gamer.no) bruker dette øyeblikket i historien for å renvaske seg for ansvar når man som publikum har alle forutsetningene for å plassere ansvaret der det egentlig hører hjemme.

Og at man ved hver etiske korsvei skal rettferdiggjøre dette under fanen «ytringsfrihet» og «Vær Varsom-plakaten,» eller utgå fra krav om øyeblikkelig universell prinsippføring (noe som i utgangspunktet selvsagt ikke er mulig) bunner ikke ut i noe annet enn fatalistisk resignasjon, og blir derfor alibiet for et mediepolitisk status quo.

Poenget er at man får velge, og en omveltning i hvordan presse forholder seg til problematiske eller kritikkverdige forhold rundt omtale og nyhetsdekning, må starte et sted.

For dersom man med sikkerhet vet at å kjøpe et nytt Minecraft, Doom, Halo eller den seneste Xbox-modellen før eller siden finansierer et folkemord, er det i det hele tatt vanskelig å vite hvorfor dette gjør dem fortjent til terningkast fire.

Du kan besøke denne nettsiden for å finne ut hvordan du kan støtt det Palestinske folket i det pågående folkemordet i Gaza.