Da er enda et spillår omme, og vi tar et lite tilbakeblikk på alt vi har spilt og herjet med i 2019. Vi begynner med den kanskje mest tradisjonelle kategorien som blir å finne her på Spillbart, nemlig Årets spill. Dette er så klart en høyst subjektiv kåring, så her er det ingen riktige eller gale svar. Med mindre noen har valgt seg Anthem som Årets spill. Det er et himla galt svar.
Topp 5
Vi begynner så klart med den viktigste personen i Spillbart, nemlig meg! Årets spill for meg er jo Destiny 2 og Dragon Age: Inquisition, for det er så å si det eneste jeg har spilt i år. Neida, innimellom all raidinga og tapinga i The Crucible, har jeg greid å skvise inn en 15-20 andre spill. Ikke kjempeimponerende, men kanskje det går bedre i 2020?
#5. A Plague Tale: Innocence
Denne lille indierotta kom snikende inn fra sidelinjen og infiserte meg med Spilledauden. Jeg var absolutt ikke forberedt på å like dette spillet så godt som jeg gjorde. Dette til tross for at det førte til mye banning, riving i håret og hytting med neven.
A Plague Tale: Innocence er en stygg-vakker, bylledekket, rotteinfestert, spenningsfylt slow-burner og når den tar av, tar den til gjengjeld så sykt av (høhøh)! Anbefales til alle som liker snikinga i Horizon: Zero Dawn, tempoet i God of War og som ikke synes Left 4 Dead og World War Z er stressende og groteske nok.
#4. Untitled Goose Game
Honk honk hoooonk Untitled Goose Game HONK honk-honk honk honk hooooooonk honk honk-honk honk honk honk. HONK honk-honk honk honk hooooooonk. Honk honk hoooonk HONK honk-honk honk honk!
#3. Gears 5
Jeg er megafan av Gears of War-serien (spilte det aller første på en bitteliten 15-tommers TV i Michigan i 2006…co-op så klart!), og begynte nesten å sippe da det ble avslørt at Kait skulle være hovedfiguren i det femte spillet (teknisk sett sjette, men Judgment snakker vi ikke om). Det var himla stort at etter 13 år skulle jeg endelig få herje rundt og denge løs på Locusts med en figur som minnet om meg selv.
Det føltes så klart også jævlig bra at Gears 5 var sykt gøy! Nydelig lydspor, større verden og kampanje enn noensinne, mer Old Man Marcus, nye våpen og fiender, heseblesende action og kule oppgraderingsmuligheter til verdens beste robotvenn, Jack <3 . Jeg er hyped som fy på neste spill!
#2. Concrete Genie
Concrete Genie er også en slik liten indieluring som har sneket seg inn fra sidelinja, og tatt plass og oppmerksomhet fra langt større og mer pompøse spill.
Dette er et lavmælt lite kosespill om det å bringe farge og liv tilbake til en by som har blitt fraflyttet. Musikken, fargene, de søte figurene og den fine historien gjør at dette spillet gir en ordentlig ro i sjela.
#1. Control
Control har vært litt av en spillopplevelse, som fortsatt sitter ganske godt igjen i ryggmargen. Designet, lydsporet, de kule kreftene og skuespillerprestasjonene (Dr. Darling <3) — alt fungerte som smurt!
Remedy har absolutt ikke skydd unna det å være rare, og de er rare på en måte som jeg digger! Control minner meg på mange måter om Stranger Things, Cube, Inception og Event Horizon. Men mest av alt minner det meg om Southern Reach-trilogien til Jeff Vandermeer (Annhilation for de som bare har sett filmen). Det er en kombinasjon som rett og slett bare….funker.
Og da jeg kom til Take Control-sekvensen i Ashtray Maze satt jeg bare og tenkte HELLS YEAH, DETTE ER SPILLET SITT!!!
Honourable mentions
Det kom ut ganske mange gode spill i år, som alle hadde mye bra for seg og som jeg har kost meg mye med. Dessverre var det ikke alle som nådde helt opp denne gangen. De spillene som jeg føler er verdt å nevne er:
- Jedi: Fallen Order
- The Outer Worlds
- Rage 2
- Mosaic
- Life is Strange 2
Spill jeg gledet meg skikkelig til, men ikke fikk spilt
Noen av de spillene som kom ut i år har jeg gledet meg skikkelig til, men av forskjellige grunner har jeg altså ikke fått spilt dem. De vandrer dermed heden til backloggen min.
- Borderlands 3
- Draugen
- Wolfenstein: Youngblood
Årets hva faen er dette jeg aner ikke men jeg tror jeg liker det-spill
Death Stranding… Pakkelevering, veibygging, brobabyer, tjærespøkelser og Mads Mikkelsen — dette spillet har noe for enhver, eller kanskje ikke noe for noen. Hvem vet?
Det er fantastisk pent, har et nydelig lydspor, en spennende verden, interessante spillmekanikker og gode skuespillerprestasjoner, men det har også jævlig mye annet rart, for ikke å snakke om en bråte merkelige navn og kleinynkelige dårlige ordspill. Spillet tråkker opp en ganske smal sti mellom sprøtt og genialt. Kanskje vet jeg hvilken side det havner på når vi endelig kommer til veis ende.
Kojima, ass…
Vi kommer til å ha flere kåringer, blant annet BOTY (Butt of the Year), så følg med!
